Kvinnen som prøvde å stjele mannen min slo meg på et privat rom på sykehuset da jeg var syv måneder gravid. Før jeg rakk å håndtere smerten, så Isabella Rossi på magen min og sa at babyen min var den eneste grunnen til at milliardæren Marcus Thorne ikke forlot meg. Så kom hun nærmere, uttrykket hennes var helt forandret. Etter en stund begynte skuldrene hennes å skjelve, øynene var fulle av tårer, og hun virket veldig redd. Det var da jeg innså det. Hun angrep meg ikke bare. Hun forbereder en historie. Rumpa mi brant der hun slo meg, men den dypeste smerten kom fra ordene hun valgte. I flere måneder hadde Marcus vært oppslukt i arbeidet sitt, alltid lovet at alt ville gå bra etter neste møte, neste tur eller neste shopping.
Isabella er en del av den shoppingen, og uansett er hun alltid ved hans side på middager, veldedighetsfester og forretningsmøter. Hver gang jeg sier at oppførselen hennes gjør meg ukomfortabel, sørger Marcus for at det bare er jobb. Kanskje på grunn av ham. Men ikke på grunn av henne. Isabella oppdaget alle feilene i ekteskapet mitt, og den kvelden utnyttet hun dem alle. Hun smilte og sa: “Tror du fortsatt at du har en plass her?” Jeg svarte at Marcus var min ektemann. Hun svarte: “I mellomtiden.” De to ordene gjorde nesten mer vondt enn smerten ved å stjele. Jeg vil vite hvem som trøstet henne så mye. Da jeg sa til henne at hun ikke var viktig for Marcus, sa hun: “Akkurat nå ser du ut som det Marcus tenker om deg.
” Jeg kalte henne ynkelig. Hun kalte meg emosjonell, sliten, ufølsom og desperat. Da jeg ville ringe politiet på telefonen, grep hun hånden min og bøyde seg ned nesten som om jeg kunne lukte parfymen hennes. “Fortsett,” hvisket hun. “Si til dem at Marcus Thorne er ute av kontroll fordi en annen kvinne er mer suksessfull enn ham.” Babyen min beveget seg under ribbeina mine, og jeg la hendene på magen. Hun sa til Isabella: «Han har ikke dratt ennå.» En skjelving gikk nedover ryggen min. Jeg sa at jeg ikke visste noe om ekteskapet mitt, men Isabella holdt hånden min så hardt at det ga en sterk smerte i armen. Hun krevde at jeg skulle anerkjenne at Marcus var mer verdig enn jeg gjorde. Hver gang jeg nektet, holdt hun hånden min hardt.
Hun så på meg, “Du er svak,” sa hun. “Du er en skam.” Jeg vred hånden for å gripe ermet, og jeg klarte endelig å komme meg ut, noe som fikk henne til å falle på ryggen og ned på steinbordet. Et glass knuste i tusen biter. Så hørte vi fottrinn. De kom nærmere. Isabella så på meg, “Jeg hvisker.” Hun svarte raskt. Hun dyttet meg med begge hender. Lårene mine gled på det våte gulvet. Jeg prøvde å beskytte magen, men hoften traff steinkanten på steinbordet før jeg falt. En forferdelig smerte stakk inn i magen min, og jeg pakket meg inn i babyens armer på steingulvet. “Babyen min…” hvisket jeg. Døren åpnet seg plutselig. Marcus var der, iført en svart vest, sammen med noen gjester fra sykehusfesten. Ansiktet hans var forvrengt som et speil da han så meg ligge på steingulvet.
Han løp bort til meg og falt. “Khloé!” Jeg tok tak i jakken hennes og prøvde å forklare det for henne. Isabella beveget seg fremover før jeg rakk å fullføre setningen. “Marcus, jeg prøvde å stoppe ham!” Jeg så på henne, utrolig. Hun pekte på det knuste glasset og hevdet at jeg hadde fått panikk og slått henne først. Så er det den mest irriterende delen av løgnen hennes. “Det var hun som slo meg,” sa jeg. Etter noen sekunder ble det stille. Noen så på Isabella. Noen så på meg. Og jeg kan kjenne vekten av hvert blikk. Marcus så meg i ansiktet, bekymret, etter å ha sagt: «Hvem slo deg?» Jeg svarte: «Det gjorde jeg.» Isabella var frosset. Før noen rakk å si noe, raste en smerte, som en krampe, gjennom magen min. Rommet våknet til liv da legene og sykepleierne flyttet meg til sengen, justerte skjermene rundt magen og sjekket babyens hjerterytme. Marcus var ved min side. Men jeg kommer ikke på noe. Jeg har advart Isabella om ham i flere måneder. Og nå venter vi på å se om barnet vårt vil betale prisen. Babyens hjerte slo raskt, men legene ønsket å holde meg under observasjon av frykt for komplikasjoner. Marcus stilte det ene spørsmålet etter det andre, og for første gang på flere måneder så jeg en ekte frykt i ansiktet hans. Men da jeg spurte om han trodde på meg, blunket han bare et øyeblikk. Jeg innså det. Jeg følte meg for sliten til å beskytte ham mot smerte. Jeg brukte måneder
