Selskapet ble registrert i Martas navn.

Det brøt det siste gjenværende forsvaret.

Dolores ba om å få snakke med sin yngste datter alene. Marta gikk med på det, i den tro at moren ville beskytte henne. Noe lignende hadde skjedd gjennom hele livet hennes: Elena var den ansvarlige, den som studerte, den som løste problemer; Marta var den impulsive, den som gjorde feil og alltid endte opp med å finne en unnskyldning.

Men den gangen nektet Dolores å høre på unnskyldninger.

Han spurte henne hvor lenge hun hadde vært sammen med Álvaro.

Marta forble ubevegelig.

Spørsmålet hadde ikke oppstått ved en tilfeldighet.

En kusine hadde fortalt Dolores at hun de siste månedene hadde sett Marta sette seg inn i Álvaros bil flere ganger i nærheten av et hotell langs veien i utkanten av Tordesillas. Ingen hadde villet si noe fordi de alle trodde de kanskje planla en overraskelse for Elena.

Det var ingen overraskelse.

Det var et svik.

Marta endte opp med å innrømme at forholdet hadde vart i nesten et år.

Hun sa at hun først hadde følt seg skyldig, men Álvaro fortsatte å si at ekteskapet deres var over, at Elena var kald, og at de før eller siden ville gå fra hverandre. Så begynte han å fortelle henne at en skilsmisse ville bli for dyr, at huset juridisk sett tilhørte dem begge, og at Elena aldri ville gå med på å selge det.

Forsikringen endret tonen i samtalene.

600 000 €.

For Álvaro sluttet den figuren å være en familiebeskyttelse og ble en flukt.

Marta insisterte på at hun aldri trodde Elena kunne dø. Ifølge henne hadde Álvaro forsikret henne om at stoffet bare ville få henne til å virke dypt bevisstløs i noen timer, nok til å forårsake medisinsk forvirring og flytte papirene rundt før noen mistenkte noe.

Dolores så på henne som om hun ikke kjente igjen datteren som satt foran henne.

«Og hva trodde du ville skje når de begravde henne?»

Marta fikk ikke noe svar.

Nicos opptak ble analysert samme kveld. Videoen viste ikke hele kjøkkenet fordi nettbrettet var plassert bak en frokostblandingsboks, men den fanget opp nok.

Marta ble sett komme inn med koppen.

Flasken var synlig.

Du kunne se det dryppe noen dråper.

Og Álvaro kunne høres si:

«Ikke overdriv. Det må se naturlig ut.»

Frasen satte en stopper for enhver mulighet for å fremstille det som skjedde som en ulykke.

Imidlertid oppsto et uventet problem.

Flasken var forsvunnet.

Politiet ransaket Elenas og Álvaros hus, Martas bil og leiligheten hennes. De fant slettede meldinger, regninger, kopier av forsikringspolisen og dokumenter om eiendommen, men de fant ikke containeren.

Álvaro utnyttet fraværet til å endre strategien sin.

Han nektet for å ha hatt et forhold til Marta.

Han nektet for å ha kjent til innholdet i videoen.

Han benektet at det var stemmen hans som kom med i opptaket.

Han antydet til og med at Dolores hadde manipulert barnet i desperasjon.

Det utløste en krangel som nesten endte med at familien gikk i oppløsning.

En onkel av Elena mente de burde vente før de anklaget noen. En kusine sa at Marta alltid hadde vært misunnelig. Andre skyldte på legen som hadde bekreftet Elenas tilstand. Naboene snakket om saken på gaten, og hver versjon virket mer overdrevet enn den forrige.

Mens alle kranglet, våknet Elena virkelig.

Det første han gjorde var å spørre om å få snakke med Nico.

Gutten kom redd inn i rommet, overbevist om at han hadde gjort noe galt ved å peke på henne under vaktmøtet. Elena snakket fortsatt veldig sakte, men hun klarte å ta hånden hans.

«Du så meg da ingen andre kunne se meg.»

Nico begynte å gråte.

Elena også.

Dolores, fra døråpningen, forsto at barnebarnet hennes hadde forandret hele familiens skjebne med en frase som enhver voksen ville ha avfeiet.

Da Elena hadde gjenvunnet nok krefter, forklarte hun hva hun hadde hørt inne i kisten. Hun husket samtalen om forsikringen. Hun husket anhenget. Hun husket at Marta spurte om smaken på drikken.

Han husket også noe som ingen andre visste.

Før hun drakk melken, hadde hun aktivert en taleopptaksfunksjon på telefonen sin fordi hun ville ta opp diskusjonen om de 38 000 euroene. Hun jobbet med klienter som senere nektet for det de hadde lovet, og hadde for vane å dokumentere samtaler knyttet til penger.

Telefonen hans var forsvunnet.

Álvaro hadde sagt at han ikke visste hvor han var.

Politiet ransaket huset igjen.

De fant den i en verktøykasse, pakket inn i en gammel t-skjorte, i bygningens fellesbod.

Opptaket var langt.

Først hørtes Elena spørre om overføringen.

Så hevet Álvaro stemmen.

Så klokken.

Martas ankomst.

Lyden av en kopp på bordet.

Og til slutt, da Elena knapt kunne svare, en samtale som endret saken fullstendig.

Marta spurte om det var nødvendig.