Den første mottakeren var en sytten år gammel jente som drømte om å bli ingeniør og bar på en utslitt ryggsekk.
“Hvorfor hjelper du meg?” Han spurte meg.
Jeg smilte mens tårene fylte øynene mine.
“Fordi noen en gang gjorde det samme for meg.
Den kvelden, sittende på verandaen til Eleanors hus, forsto jeg endelig noe.
Foreldrene mine hadde mistet en datter som ville elsket dem betingelsesløst.
Jeg, derimot, hadde funnet en mor som aldri krevde at jeg skulle bevise at jeg fortjente hennes kjærlighet.
Og de fem ordene ville alltid være den mest verdifulle arven han etterlot meg.
“Du kan bo hos meg.”
