Klokken to eller tre om morgenen åpnet Elvira øynene mot de iskalde lakenene, og lyttet til ektemannen som snek seg ut av rommet som om huset selv konspirerte mot henne.

Rebeca svelget, halsen snørt seg, mens hun lyttet til historien om de årene i Zapopan, om eiendomsinvesteringer, om opphavsrett, om en eiendom kjøpt takket være en familiearv som ektemannen gradvis hadde monopolisert.

“Mer enn fem hundre millioner pesos.”

Rebeca dyttet en tom mappe midt på bordet.

“I dag går vi til offensiv.

Elviras øyne ble store.

“I dag?”

Rebeca tok en penn, skrev fire navn i et hjørne av et ark, og slapp ut setningen som fikk hjertet hennes til å slå hardt igjen:

“Vi skal la ham tro at han triumferer litt lenger, og så skal vi rive alt fra ham på ett slag.”