DEL 2

Skjelvingen i hendene mine spredte seg til hele kroppen. Førtisju ganger. Førtisju netter der noen hadde låst seg inn i mitt eget hjem, mens jeg lå bedøvd av medisiner i sengen rett ved siden av.

Jeg tvang meg til å puste rolig og begynte å gå gjennom leiligheten. Jeg søkte på steder jeg aldri før hadde hatt grunn til å sjekke. På arbeidsrommet til Christopher, bak en falsk bunn i det nederste skuffesettet på skrivebordet hans, fant jeg en liten, svart skinnmappe.

Inni lå det to pass.

Begge hadde bildet av min ektemann. Begge hadde navnet Christopher Bennett. Men fødselsdatoene var tre minutter fra hverandre.

Og bak passene lå en kopi av en fødselsattest fra sykehuset i Seattle for trettito år siden: en tvillingfødsel. Christopher og Christian Bennett.

Hjertet mitt slo så hardt at det verket i brystet. Christopher hadde aldri nevnt en bror. Gjennom syv års ekteskap var historien hans alltid at han var enebarn, at foreldrene hans døde i en bilulykke da han var seksten, og at han var helt alene i verden.

I mappen lå det også et håndskrevet dokument, datert for åtte måneder siden. Det var en privat avtale. En tidsplan.

Med skjelvende øyne leste jeg gjennom de sirlige notatene:Mandag–onsdag: C1 (Hjemme).Torsdag–lørdag: C2 (Hjemme).«Søndager: Bytt ved midnatt.»

Tårene brant bak øyelokkene mine idet sannheten slo over meg som en isald bølge. Mannen jeg var gift med, var ikke én person. Det var to tvillinger som hadde delt et liv, en karriere, og meg – i åtte hele måneder.

Søvnløshetsmedisinen mine. Melken hver kveld. Det var ikke omsorg; det var et kjemisk slør for å sikre at jeg aldri merket skiftene midt på natten. Den ene var kjevhendt, den andre høyrehendt. Den ene brukte grå pysjamas, den andre svart.

Plutselig hørte jeg klinkingen av nøkler i gangen.

Jeg stappet dokumentene febrilsk tilbake i mappen, skjøv skuffen på plass og spratt opp fra skrivebordet akkurat idet døren til arbeidsrommet åpnet seg.

Mannen som sto der – mannen jeg hadde sovet ved siden av for bare noen timer siden – så på meg. Blikket hans streifet skrivebordet, og det rolige, trygge smilet hans forsvant.

– Du burde ikke ha lett i den skuffen, Penelope, sa han lavt.

– Hvem er du? skrek jeg, og rygget mot vinduet. – Hvem av dere ligger i likhuset, og hvem står foran meg nå?!

Han sukket tungt, tok et skritt inn i rommet og lukket døren bak seg.

– Det var Christian som kjørte pickupen i natt, sa han stille. – Han var full. Han stjal klokken min og ringen min i et anfall av raseri fordi han mente det var hans tur til å ha deg denne uken. Han krasjet.

– Dere… dere har utnyttet meg! hylte jeg. – Dere har delt meg som en eiendel!

– Nei, Penelope, avbrøt han, og stemmen hans var merkelig fri for anger. – Du skjønner det ikke. Da faren vår døde, etterlot han et imperium og et testament som krevde at ‘Christopher Bennett’ måtte være gift og etablert innen fylte tretti for å arve familiens stiftelse. Christian var for ustabil, for spillegal. Så vi inngikk en avtale. Han ga meg navnet sitt i næringslivet, og jeg ga ham halvparten av arven… og til slutt, da han krevde det, halvparten av livet mitt.

Han tok et skritt nærmere.

– Men nå er Christian død. Likhuset har kroppen hans. Politiet tror han var en tyv. Og du og jeg… vi kan endelig leve som en normal familie. Ingen flere skift. Ingen flere hemmeligheter.

– Du er et monster, hvisket jeg. – Du lot din egen tvillingbror ligge på en metallbåre uten et navn, mens du spøkte med politiet!

– Jeg beskyttet oss! ropte han, og øynene hans var mørke. – Hvis sannheten kommer ut, mister vi alt. Arven, leiligheten, friheten. Du går ingen steder, Penelope.

Han strakte ut hånden for å ta tak i meg, men før han rakk det, dundret det voldsomt på ytterdøren.

– Politiet! Åpne døren! Det er en ransakingsordre!

Inne i rommet frøs han fast. Jeg benyttet sjansen, kastet en tung krystallvase fra skrivebordet rett mot brystet hans, og stormet ut av arbeidsrommet. Jeg låste opp den smarte døren og kastet meg ut i korridoren, der tre politibetjenter sto med våpnene hevet.

Bak meg kom heisknappen til å lyse, og politiet stormet inn i leiligheten.

EPILOG

Seks måneder senere var saken avsluttet.

Christopher Bennett – den overlevende tvillingen – ble dømt for omfattende identitetsforfalskning, kjemisk overgrep og finansielt bedageri. Under rettssaken kom hele det sykelige nettverket av løgner for dagen, og historien rystet hele byen.

Jeg flyttet ut av leiligheten i Riverside, solgte alt som minnet meg om de syv årene, og slo meg ned i en liten kystby langt unna.