En strøm av kald luft kom ut fra innsiden.

Sergio slo på en lommelykt.

“Dette sto ikke i planene.

Lorenzo observerte en smal steinpassasje.

Og så, et sted i mørket, hørtes tre bank igjen.

Toc.

Toc.

Toc.

Denne gangen hørtes de mye nærmere ut.

DEL 2

Lorenzo forlot Alba og babyen på et gjesterom og gikk inn i gangen sammen med Sergio.

Korridoren var smal. Veggene bevarte gamle murstein, ubrukte kabler og rustne rør.

Den burde vært dekket av tiår med støv.

Men bakken hadde fotspor.

Nylige fotavtrykk.

“Noen kommer inn her,” sa Sergio.

De rykket frem omtrent 12 meter.

Korridoren førte til et lite skjult rom mellom biblioteket og den gamle tjenestefløyen.

Det var en stol, et bord, tepper, vannflasker, bokser med syltetøy og en bærbar lampe.

Det virket ikke forlatt.

Noen hadde bodd der.

Lorenzo rørte ved et teppe.

Det var fortsatt varmt.

På bordet fant de en notatbok.

Sergio åpnet den.

Det var datoer, tider, navn, bilskilt og notater på folk som hadde besøkt huset.

Lorenzo kjente igjen flere kunder.

Partnere.

Venner.

Han fant også sitt eget navn.

Under var det private møter i biblioteket, telefonsamtaler og besøk som aldri hadde vært offentlige.

“Noen ser på deg,” mumlet Sergio.

Lorenzo bladde om på enda en side.

Så frøs han.

Det sto et navn skrevet med store bokstaver.

ROCÍO MORALES.

Nedenfor var flere datoer.

Og en setning:

“HAN HØRTE BANKENE.”

Før Lorenzo rakk å si noe, kom det en lyd fra enden av korridoren.

En skygge krysset raskt en åpning.

“Hei! ropte Sergio.

De to løp.

Skikkelsen gikk ned en gammel tjenestetrapp.

Da Lorenzo nådde første etasje, svingte en bakdør.

Personen hadde rømt.

På gulvet lå en nøkkel.

Et lite merke hang på den.

ROM 3.

Sergio så på henne.

“Det finnes ikke noe rom 3.

Lorenzo husket noe.

Da han kjøpte huset, ble en del av bakfløyen stengt fordi den angivelig var verdiløs og trengte for kostbar strukturell ombygging.

Jeg hadde aldri gått inn der.

De ringte politiet.

Betjentene fant rom 3 bak en falsk skillevegg.

Inne var det esker med originale planer, fotografier og dokumenter knyttet til den tidligere utbyggeren som eide eiendommen.

En mappe ble skrevet:

“ANSKAFFELSE VALDÉS.”

Den inneholdt papirer knyttet til kjøpet av huset.

Flere sider manglet.

Fotografier tatt fra skjulte rutenett i forskjellige rom dukket også opp.

Noen hadde brukt disse gangene til å observere huset i årevis.

Klokken 06:18 ankom Rocío.

Hun var blek, hadde feber og hadde på seg frakken dårlig kneppet.

Så snart han så Alba, løp han til henne.

“Hva har du gjort?”

Alba begynte å gråte.

“Jeg ville gjøre ferdig arbeidet ditt.

Rocío klemte henne.

Så så han politiet.

Han så biblioteket åpne.

Og det ble hvitt.

“De har funnet det.

Lorenzo nærmet seg.

“Visste du at denne passasjen eksisterte?”

“Nei.

“Men du visste at noen var der.

Rocío lukket øynene.

“Jeg visste at noe foregikk.

Han så på den åpne veggen og la til:

“Og jeg var ikke den første ansatte som hørte bankene.

DEL 3

Rocío satt på kjøkkenet mens Alba ble ved siden av Hugo.

I flere måneder hadde jeg hørt de lydene.

Først trodde han det var rør.

Så begynte han å legge merke til at de alltid dukket opp til omtrent samme tid.

3 treff bak biblioteket.

En børste i en korridor.

En gang, en lyd ved spisskapet.

Rocío snakket med Natalia, lederen for selskapet som ledet deler av det innenlandske personalet.

Responsen kom umiddelbart.

“Ikke start med problemer. Don Lorenzo betaler godt.

Rocío var stille.

Ikke fordi han sluttet å lytte.

Fordi jeg trengte å jobbe.

Hun hadde mistet ektemannen sin to år tidligere, og siden da hadde hun støttet Alba og Hugo alene.

Hun betalte en liten leie i Vallecas, men enhver uventet utgift kunne destabilisere henne.

Måneden før hadde Hugo blitt syk.

Rocío var borte i flere dager.

Så ble hun syk.

Hun hadde begynt å være redd for å bli erstattet.

“Hvorfor kom du ikke direkte for å snakke med meg?” spurte Lorenzo.

Rocío så på ham.

“Fordi du aldri var der.

“Du kan ringe meg.

Hun var stille i noen sekunder.

“Jeg visste ikke om han ville høre på meg.

Det svaret gjorde mer vondt enn noe dokument funnet bak veggen.

Rocío forklarte at hun noen uker tidligere hadde snakket med en tidligere gartner på eiendommen.

Mannen fortalte ham at tjenestemeglere for flere tiår siden koblet sammen ulike deler av huset slik at ansatte og leverandører kunne flytte uten å krysse eierne.

Da bygningen gikk over i hendene på en utbygger kalt Grupo Alcázar, ble noen områder stengt.

Andre forsvant rett og slett fra planene.

Gartneren hadde sluttet flere år etter å ha funnet en dør åpen som angivelig hadde vært spikret igjen lenge.

Rocío trodde hun overdrev.