Men Marina rystet på hodet og fortsatte med skjelvende stemme:
«Fru Lucía var ikke … hun var ikke den hun sa hun var, herre. Den leiligheten i sentrum tilhørte ikke familien hennes. Hun jobbet der. Akkurat som meg.»
Álvaro følte at gulvet under ham sviktet.
Før han rakk å fordøye ordene, pep telefonen igjen. En ny melding fra Sergio:
Kom opp på kontoret. Nå med en gang. Og ta med deg kopien av regnskapet. Hun var ikke den eneste som visste det.
Álvaro så på Marina. Raseriet som hadde kokt i ham for få minutter siden, hadde forandret form. Det var ikke lenger bare sinne over et stjålet lønnsbudsjett. Det var en snikende følelse av at hele livet hans, alt han trodde han visste om sin avdøde kone, om sin beste venn og om imperiet han arvet, var en intrikat løgn bygd opp over ti år.
«Bli her, Marina,» sa Álvaro fast, men uten hardhet i stemmen.
Han reiste seg opp, gikk rett ut av matkammeret og kuttet mørket bak seg.
Turen opp til tredje etasje, der kontoret hans lå, føltes uendelig lang. Marmortrappene var kalde under føttene hans. Gjennom de store panoramavinduene kunne han se månen skinne over La Moraleja. Da han åpnet døren til kontoret, satt Sergio Montalbán ved det massive mahognibordet.
Sergio så opp. Ansiktet hans var blekt, og skjortekragen var svett. Foran ham lå en åpen safe som Álvaro ikke hadde sett på i årevis – safen der de oppbevarte de hemmelige dokumentene fra selskapets oppstart.
«Du tok din tid, Álvaro,» sa Sergio med en stemme som ristet.
«Forklar deg,» sa Álvaro, mens han smelte regnskapspermen ned på bordet foran sin gamle venn. «Hvorfor har du stjålet lønnen til Marina? Og hva i helvete har det med Lucía å gjøre?»
Sergio trakk pusten dypt, gned seg over pannen og rakte ham et gulnet fotografi som hadde ligget innerst i safen.
Álvaro tok det i mot.
Bildet viste en ung kvinne med mørkt hår, stående i en slitt korridor sammen med Marina. Kvinnen på bildet var ikke Lucía slik han kjente henne. Hun hadde billige klær, et hardt, bestemt blikk – og et annet navn som stod skrevet på baksiden med skrå og ujevn skrift: Lucia Gomez. Før alt endret seg.
«Hun stjal identiteten sin, Álvaro,» hvisket Sergio. «Og Marina hjalp henne med å dekke over det den gangen. Det er derfor Marina har blitt værende i dette huset i alle disse årene. Ikke som en vanlig ansatt … men som en gissel for minner du aldri fikk vite om.»
