Kazała fikk hushjelpen til å knele under festen, men da hotellverten kom inn på rommet, tok et spørsmål fra henne selvtilliten. Hun helte champagneflasken rett i ansiktet mitt før jeg rakk å sette glassene på sølvfatet. — Jeg ba om en flaske champagne i 2012 — sa hun høyt. — Det var i 2014. — Flasken på bordet ditt er nettopp plassert—svarer jeg rolig. Vennene hennes lo. Vanessa lente seg mot meg. — Prøver du å imponere meg? — Nei. — Jeg har det bra. Hun helte resten av champagneflasken over meg. — Nå ber du om vin. Jeg så tre telefoner som pekte rett på meg. Perfekt. Jeg gikk ned på ett kne. Vanessa smilte som om hun nettopp hadde vunnet en latterlig konkurranse. — Du burde være glad for at jeg ikke sparket deg. Så åpnet vinduet seg i rommet.
Samtalen var stille. Alexander Blackwood kom inn. Han opptrer sjelden offentlig. Han er 60 år gammel, gråhåret, og har en spesiell ro som folk med mye makt kan ha, som kan være mer angstfremkallende enn et pip. Han bygde opp Blackwood Holdings fra et hotell i London til et nettverk som opererer i mer enn et dusin land. Han gikk tilbake inn i rommet. Han så meg. Han stoppet. — Hvorfor kneler hun? Vanessas smil forsvant. Alexander kom nærmere. — Du har ti sekunder på deg til å forklare hvorfor hotellpiken min sitter på gulvet og er dekket av vin. Vanessa smilte blekt. — Alexander, vær så snill. Det er bare en hushjelp. Ansiktet hans var blekt. — Nei. Absolutt stillhet kom. Jeg reiste meg. Alexander så på meg et øyeblikk. — Jeg må fortelle dem—spurte han—hvis du vil gjøre det selv.
Vanessa så på ham. Den kvelden så jeg frykt i øynene hennes. Jeg tørket ansiktet med et tørkepapir. — Ikke ennå. Så dukket Paweł, en av servitørene, opp ved siden av meg. Han var blek. “Marta”—hvisket han. — Vi fant noe i skuff nummer 214. Han ga meg et tykt brev. På forsiden skrev noen: “Marta Lewandowska. Intern direktør i Blackwood Holdings”. Vanessa leste ordene. Hun er hvit i ansiktet. Jeg åpnet brevet. Inni er det et fotografi. Richard Vale sto i underjordisk parkeringsplass på samme hotell og rakte meg et tykt brev. Jeg gikk tilbake til bildet. På den andre siden er det bare to setninger. “Vanessa er ikke det største problemet. Sjekk hvem som betaler for pengene hennes.” Takk for at du kom hit. 🙌📖 Dette er bare begynnelsen… Sesong 2 var allerede i kommentarfeltet.
👇🔥 Hvis du ikke ser det, klikk på “Vis alle kommentarer.”
Sesong 2 – Den virkelige fienden bak Vanessa
Jeg snudde fotografiet og leste de to setningene en gang til.
«Vanessa er ikke det største problemet. Sjekk hvem som betaler for pengene hennes.»
I flere sekunder hørte jeg bare den svake summingen fra klimaanlegget.
Så ba jeg Paweł låse døren.
«Ingen forlater dette rommet», sa jeg. «Og ingen sletter noe fra telefonene sine.»
Vanessa lo nervøst.
«Dette er latterlig. Alexander, du kan vel ikke la en hushjelp lage en scene foran gjestene dine?»
Alexander Blackwood så på henne uten å blunke.
«Marta er ikke en hushjelp.»
Han vendte seg mot de andre gjestene.
«Hun er den interne direktøren jeg personlig utnevnte til å undersøke økonomiske uregelmessigheter i hotellgruppen vår. Hun har arbeidet undercover i tre måneder.»
En av gjestene mistet champagneglasset sitt.
Vanessa ble stående helt stille.
Jeg tok frem telefonen og viste henne et bilde av parkeringskjelleren. Richard Vale sto ved siden av en svart bil og overleverte en konvolutt til en mann hvis ansikt var delvis skjult av skyggene.
«Kjenner du denne mannen?» spurte jeg.
Vanessa ristet på hodet altfor raskt.
«Nei.»
«Interessant. For bankoverføringene hans betalte for leiligheten din, smykkene dine og flere av selskapene du hevder å eie.»
«Du har ingen rett til å undersøke privatøkonomien min!» ropte hun.
«Når pengene kan spores til underslag fra hotellgruppen vår, har vi all grunn til å undersøke dem.»
Alexander la en tykk mappe på bordet.
«Vi har funnet falske fakturaer, skjulte kontoer og betalinger til leverandører som ikke eksisterer. Men det mest interessante er at pengene ikke ble overført direkte til Vanessa.»
Han åpnet mappen.
På den første siden sto navnet til Richard Vale.
På den neste sto navnet til en mann jeg hadde håpet aldri å se igjen.
Min tidligere mentor.
Edward Harrington.
Mannen som hadde lært meg alt om hotellbransjen. Mannen som hadde anbefalt meg til Alexander. Mannen som forsvant fra selskapet for fire år siden etter en intern etterforskning.
Jeg hadde trodd at han hadde flyttet til utlandet.
Det hadde jeg tatt feil om.
«Edward har finansiert Vanessa gjennom flere stråselskaper», forklarte Alexander. «Han har brukt henne til å få tilgang til private arrangementer, viktige gjester og kontrakter. Hun har vært en brikke i et mye større spill.»
