Kapittel 1: Veien til studioet
Luften ute på hotellets parkeringsplass var skarp og høstkald, men Rachel kjente det knapt. Adrenalinet pumpet gjennom årene hennes med en intensitet som overgikk enhver fysisk følelse. Hun stod ved siden av sin gamle, pålitelige stasjonsvogn – bilen som hadde fraktet stoffprøver, ruller med tapet og fargekart gjennom fire år med hardt arbeid for å bygge opp interiørdesignbedriften fra grunnen av.
Margaret kom ut av dørene like bak henne, svøpt i en mørk kåpe som skjulte den smaragdfargede kjolen. Hennes sølvfargede flette lå urokkelig over skulderen, og blikket var fast.
– De har en bil som venter på oss, sa Margaret med lav, kontrollert røst. En mørk, anonym sedan med sotede ruter stod parkert ved utkjøringen, og en mann i dress holdt døren åpen.
– Hvem er det? spurte Rachel, mens hun holdt hardt i vesken sin hvor mobilen lå klar.
– En av agentene jeg har samarbeidet med i smug de siste ukene, svarte svigermoren. – Han heter agent Vance. Han vet alt om Ethan og transaksjonene hans. Men vi må skynde oss. Hvis sønnen min oppdager at revisjonen ble fremskyndet, vil han forsøke å tømme kontoene dine før agentene rekker å sikre serverne på studioet.
Rachel satte seg inn i baksetet på bilen, og Margaret fulgte etter. Bilen skled lydløst ut fra hotellet og ut på de mørke gatene i Charlotte.
Gjennom bilruten så Rachel byen suse forbi. I årevis hadde hun kjørt disse gatene med en følelse av å være utilstrekkelig – en kvinne fra en enklere bakgrunn som hadde giftet seg inn i en familie av aristokrater, en person som stadig ble målt på feil måte av Margaret og resten av Whitmore-klanen. Nå føltes hele den illusjonen borte. Den ekte trusselen kom ikke fra hennes egen bakgrunn; den kom fra mannen hun hadde delt seng med i tre år, og den gyldne familien som hadde skjult hans råtne karakter bak fasader av marmor og stiftelser.
– Hvorfor gjorde du det ikke før, Margaret? spurte Rachel i mørket inne i bilen. – Hvorfor vente til i kveld?
Margaret så ut på gatelysene som glitret mot den våte asfalten. – Fordi jeg var feig, Rachel. Jeg så tegnene for lenge siden, men jeg nektet å tro at mitt eget kjøtt og blod kunne synke så lavt. Ethan har alltid fått alt servert på sølvfat. Da faren hans døde, trodde jeg at jeg måtte kompensere ved å beskytte ham mot konsekvensene av feilene hans. Det var først da jeg så hvordan han stod og så på at den kvinnen ydmyket deg – kvinnen som har båret ham gjennom motgangen mens han har løyet for oss alle – at jeg forstod at monsteret var ferdig utviklet. Jeg skapte ham, og det var min plikt å stoppe ham.
Agenten foran i bilen kastet et blikk på dem i speilet. – Vi nærmer oss studioet deres, frue. Lokale enheter har allerede omringet kvartalet. Ethan og frøken Bennett ankom for syv minutter siden. De har brukt en digital nøkkelkort-tilgang for å komme seg inn bakveien.
Kapittel 2: Inne i løvens hule
Studioet lå i et eldre, sjarmerende mursteinsbygg i et kunstnermiljø i byen. Bygningen huset tidligere et gulvbelegglager, og det var i den trange leiligheten ovenpå at Rachel hadde tilbrakt utallige netter med å tegne plantegninger og svare på e-poster fra kunder da ingen andre trodde på henne.
Bilen stanset i en mørk sidegate. Agent Vance slukket lysene og snudde seg. – Vi går inn via trappene bak. Ikke gjør noen brå bevegelser. Ethan er desperat, og mannen har ingenting igjen å tape.
De listet seg inn gjennom bakdøren. Lukten av maling, tregulv og kaffe slo mot dem – velkjente dufter som nå føltes fremmede. Inne fra det fremste kontoret hørte de dempet stemmebruk.
– Hvor er den bærbare datamaskinen, for pokker? Det må jo være en lokal backup her! hørte de Ethan rope. Stemmen hans var hes og ute av kontroll.
– Jeg vet ikke, Ethan! svarte Claires stemme, preget av panikk. – Moren din ødela alt! Hun er fullstendig gal! Hvis politiet tar oss, er vi ferdige!
– Hold kjeft og let! Hvis ikke revisoren får stoppet den overføringen, låser de alle kontoene våre på Caymanøyene innen en time!
Rachel tok et skritt frem i døråpningen til det åpne kontorlandskapet.
Der stod Ethan, iført en opprullet skjorte og med slipsene slengt over skulderen, mens han febrilsk dro ut skuffene på skrivebordet hennes. Papirer fløyt over gulvet. Ved siden av ham stod Claire, fremdeles iført den ødelagte kjolen under en lånt regnfrakk, med mascara rennende nedover kinnene.
– Du leter etter denne? sa Rachel høyt og tydelig.
Begge skvatt til og snudde seg med et rykket tak.
