Konvolutten hadde aldri dukket opp på ulykkesstedet. Politiet hadde registrert den som tapt i vrakrestene. Men Elida husket nøyaktig hvem hun hadde lagt den igjen hos før hun satte seg i bilen: Hun hadde gitt en kopi til sin mest betrodde venninne – Céleste, som jobbet som revisor for familiekontoene, og som i all hemmelighet hadde samarbeidet med Helga for å sikre at imperiet ikke skulle falle i Elidas hender.
Døren til sykehusrommet gikk opp med et hardt rykk.
Inn kom ikke en lege, og ikke en politibetjent. Inn kom en eldre mann i en mørk frakk, med en skinnmappe under armen. På jakkeslaget bar han den velkjente pinnen med det norske flagget. Det var advokat Berg, den samme mannen som hadde beskyttet familiens interesser i over tre tiår.
– Visittiden er over, sa advokat Berg med en dyp, rolig stemme som umiddelbart kuttet gjennom all støy i rommet. Han gikk bestemt bort til sengen og stilte seg ved siden av Elida.
Henrik stirret på ham med et desperat hat.
– Hva i helvete gjør du her? Dette er en privatsak!
– En privatsak? svarte advokaten tørt og åpnet mappen. Han trakk frem et offisielt dokument med stempler og signaturer. – Det opphører å være en privatsak når forsøk på mord kobles direkte til økonomisk underslag av et konsern verdsatt til over 200 millioner kroner.
Advokat Berg snudde seg mot Elida og nikket respektfullt.
– Velkommen tilbake, Elida. Undersøkelsen av bilvraket som vi beordret i all hemmelighet forrige uke, har endelig gitt resultater. Sakkyndige fant rester av hydraulikkvæske og manipulerte bremseledninger. Og sporet leder ikke bare hit til familien… det leder direkte til kontoene som Céleste har styrt for fru Helga.
Kapittel 4: Slutten på imperiet
Helga knakk sammen på gulvet. Masken av verdighet som hun hadde båret gjennom hele livet i Oslos sosietet, falt i tusen knas. Hun stirret opp på sønnen sin med et blikk fylt av bunnløs anger.
– Vi gjorde det for familien, Henrik… hvisket hun mellom hikstene. – Hvis Elida hadde fått kontroll over aksjene etter bryllupet, ville alt vi bygde gått tapt. Selskapet ville ha gått konkurs. Vi hadde ikke noe valg.
Henrik falt på knærne ved siden av moren sin. Hele hans polerte verden – luksusbilene, herskapshuset i Holmenkollen, posisjonen som administrerende direktør i Summit Crest – smuldret opp foran øynene hans på noen få sekunder. Han så opp på Elida, som lå der med brudehvit kjole og ringen på fingeren, like urokkelig som et fjell.
– Elida… vær så snill, kvidde han, og prøvde å strekke ut hånden for å røre ved kjolen hennes. – Vi elsket jo hverandre. Kan vi ikke… kan vi ikke ordne opp i dette uten politiet? For datterens skyld?
Elida lente seg sakte frem. Hun så ned på mannen som hadde forsøkt å ta livet hennes for penger, mannen som hadde stått ved sykesengen hennes i tre måneder og spilt rollen som den knuste, hengivne forloveden bare for å forsikre seg om at hun aldri våknet.
– Du snakket om datteren vår, sa Elida med en stemme så kald at frosten nesten la seg på pleddet hennes. – Men du glemte én ting, Henrik. Datteren vår er trygg nå. Og hun kommer aldri til å få vite at faren hennes var en morder og en feiging. For i morgen morgen vil navnet ditt bli strøket fra ethvert register i dette landet.
Utenfor tordnet tordenen over byen, og regnet vasket bort restene av en skitten høstdag.
– Advokat Berg, sa Elida uten å slippe Henrik av syne et eneste sekund. – Ring politiet. Sørg for at begge to blir arrestert for drapsforsøk og systematisk underslag.
Henrik skrek opp i fortvilelse da to politibetjenter kom inn gjennom den åpne døren og grep tak i armene hans. Helga ble båret ut i det stille, fullstendig knust av sin egen grådighet.
Sykehusrommet ble igjen fylt av stillhet.
Elida lente seg tilbake mot hodeputen. Hun løftet hånden, så på ringen som glitret i det dempede lyset, og trakk pusten dypt. Hun hadde vunnet krigen. Og i dag, i en hvit kjole på en sykehusseng, begynte livet hennes på nytt. 🇳🇴
