«Du har jobbet tolvtimersvakter for å holde moren din i live, Laura. Du har båret en bygd på skuldrene dine mens folk som sønnen min har sittet på styrerom og kuttet i budsjettene. Jeg satt på Bellweather Coffee i går fordi jeg trengte å se hvem som faktisk tok støyten for det systemet vi har bygget.»
Laura stirret ut på den tomme gaten.
«Jeg vil ikke ha almisser, Jona. Og jeg vil ikke være et eksperiment for en rik mann med dårlig samvittighet.»
«Det er ingen almisser», sa Jona fast. «Morens medisin er betalt fordi hun har rett til den. Men de tre hundre og tolv andre… de trenger noen som vet hvordan det kjennes å stå på den andre siden av glassdisken. Jeg er ikke ute etter en date lenger, Laura. Jeg er ute etter en endring. Og jeg tror du er den eneste som kan hjelpe meg med å rydde opp.»
Laura så ned på skrubben hun fortsatt hadde hengende over stolen fra i går. Så tok hun en dyp innånding, kjente kulden fra ruten slippe taket, og svarte:
«Hvor starter vi?»
