“Å. Riktig.”
Et minutt senere spurte hun: «Og selskapet ditt gir deg livsforsikring, gjør det ikke?»
Jeg lo.
“Mamma, hvorfor diskuterer vi døden min mens jeg lager pasta?”
Hun lo også.
“Jeg fylte ut papirer på jobben. Det fikk meg til å tenke på mottakere.»
Forklaringen var merkelig, men ikke merkelig nok til at jeg presset på.
En uke senere sendte kredittovervåkingstjenesten min ut et varsel.
Noen hadde forsøkt å åpne et personlig lån med min informasjon.
Søknaden hadde ikke gått gjennom. Långiveren hadde påpekt uoverensstemmelser før kontoen var fullført.
Jeg sto på kjøkkenet og stirret på varselet.
Så frøs jeg kredittscoren min.
Jeg byttet passord, oppdaterte sikkerhetsspørsmål, sjekket bankkontoene mine, gjennomgikk investeringskontoene mine og lette etter noe annet som så galt ut.
Ingenting var tatt.
Det hadde faktisk ikke åpnet noe lån.
Likevel klarte jeg ikke å riste av meg følelsen av at noen visste for mye.
Så jeg endret flere dokumenter.
Min livsforsikringsmottaker på arbeidsplassen.
Min begunstigede fra investeringskontoen.
Mitt testamente.
Frem til da hadde foreldrene mine vært de primære begunstigede, og Fallon ville ha fått en del hvis begge døde før meg.
Jeg endret det.
Pappa forble en begunstiget.
Resten vil etter hvert gå til et ideelt stipendfond for kvinner som studerer informatikk.
Jeg sa det ikke til noen.
Jeg prøvde ikke å straffe noen. Jeg var ikke sint på familien min.
Jeg innså bare at for mange detaljer om økonomien min virket å sirkulere utenfor min kontroll.
Så kom desember.
Tre uker før jul ringte mamma.
“Hei, Mira, kjære. Jeg ringer angående julegaver.”
Jeg smilte nesten.
Der var det.
Den årlige åpningen.
“Ok,” sa jeg. “Hva vil alle?”
“Vel, jeg ville elsket det Sephora anti-aldringssettet. Den dyre.”
“Hvor dyrt?”
“Omtrent to hundre og sytti.”
Jeg plystret mykt.
Mamma lo.
“Julen kommer én gang i året.”
“Hva med pappa?”
“Det profesjonelle powerdrill-settet fra Home Depot.”
Jeg skrev det ned.
“Og Fallon?”
“Hun fant en designerveske hun elsker. Rundt tre hundre og femti.”
Jeg så på listen.
Nesten tusen dollar før frakt.
Jeg hadde råd til det, men tallet fikk meg likevel til å lene meg tilbake i stolen.
“Ok,” sa jeg.
Så, av grunner jeg fortsatt ikke helt kan forklare, la jeg til: «Faktisk vurderer jeg å gjøre noe annerledes i år.»
“Hva?”
“Jeg vil komme hjem til jul.”
Stillhet.
Ikke gledelig overraskelse.
Bare stillhet.
“Mamma?”
“Å. Det er… Det er flott.”
“Du høres ikke glad ut.”
“Nei, kjære. Selvfølgelig er jeg glad.”
Stemmen hennes ble raskere.
“Det kommer bare til å bli folksomt. Patrice og Merrill kommer. Johnson-familien ved siden av. Noen av farens arbeidsvenner. Du vet hvor mye du hater det.”
“Jeg kan overleve én natt.”
“Du trenger virkelig ikke å kjøre den turen.”
“Jeg vil.”
“Været kan bli dårlig.”
“Det er desember. Været er alltid dårlig.”
Hun nølte igjen.
“Kanskje bare bruk budtjenesten som vanlig.”
Noe med insisteringen plaget meg.
Likevel ignorerte jeg det.
“Jeg kommer den tjuefjerde.”
“Greit,” sa hun. “Hvis du er sikker.”
Etter samtalen bestilte jeg alt.
Pappa fikk med seg boremaskinen og en flaske favorittvin sin.
Mamma fikk hudpleiekolleksjonen og dyre belgiske sjokolader.
Fallon fikk designervesken og et mykt grått skjerf.
Mens jeg pakket inn vesken hennes, skrev jeg et kort.
Uansett hvor langt unna jeg er, er du fortsatt lillesøsteren min. God jul. Kjærlig hilsen, Mira.
Jeg la den i sølvboksen.
Senere skulle jeg huske det kortet mer levende enn vesken.
Stormen kom før jul.
Innen den tjuende desember var fortauene begravet. Værmeldinger viste store motorveiproblemer. Tjenestemenn rådet folk til å utsette unødvendig reise.
Mamma sendte én melding.
Stormen ser forferdelig ut. Kanskje bli hjemme.
Jeg svarte at jeg ville bestemme meg julaften morgen.
Hun svarte ikke.
Julaften kom under en hvit himmel.
Jeg sto ved vinduet mitt med kaffe mens snøen feide sidelengs mellom bygningene.
Å kjøre var en dårlig idé.
Jeg visste det.
Men jeg hadde unngått familieferier i årevis, og en del av meg trodde fortsatt at det å møte opp kunne reparere noe jeg ikke visste hvordan jeg skulle navngi.
Jeg lastet SUV-en.
Gavene fylte bagasjerommet og deler av baksetet.
Klokken 08:10 den morgenen dro jeg.
Kjøreturen ble vanskelig nesten umiddelbart.
Tretti mil utenfor byen sank sikten nok til at trafikken sakket til et krypende tempo. Bilene beveget seg i tjue miles i timen. Snøen samlet seg langs kantene av frontruten raskere enn vindusviskerne rakk å komme seg over den.
Nær delstatsgrensen stoppet trafikken i nesten en time mens nødetater håndterte en ulykke.
Jeg kjørte inn på en bensinstasjon etterpå fordi hendene mine skalv.
Senere stoppet jeg igjen.
På den andre stasjonen vurderte jeg seriøst å snu.
Jeg satte meg i førersetet med varmen på og åpnet navigasjonsappen. Veien hjem dukket opp på skjermen.
Så kikket jeg over skulderen.
Fallons sølvgaveeske sto på baksetet.
Jeg så for meg at hun åpnet den.
