De tre dagene som fulgte var fulle av tunge skritt, iskalde blikk og lyden av esker som ble teipet igjen i etasjen ovenfor. Sønnen min prøvde å trygle om en sjanse til, men jeg rikket meg ikke. Grensen var satt, og denne gangen fantes det ingen vei tilbake.
Da nyttårsaften kom, var huset stille igjen. Det luktet ikke lenger av stram parfyme eller påtatt arroganse, men av ren luft, kaffe og ro.
Jeg satte meg i godstolen ved vinduet med en varm kopp te i hendene. Syrommet mitt ble ryddet tilbake til slik det var, med hyllene mannen min hadde snekret, og favorittkaffekoppen min sto fremst i skapet der den alltid hadde hørt hjemme.
For første gang på lenge var huset igjen mitt eget. Og freden jeg kjente på, var ekte.
