Jeg var på sykehuset … Så så jeg bilder av søsteren min som hadde på seg brudekjolen min, mens moren min lo. Det siste jeg husket før smertestillendene slo til, var at sykepleieren justerte intravenøsen min og ba meg puste sakte. Jeg var blitt innlagt for akutte komplikasjoner. Blodtrykket mitt var farlig høyt, kroppen min skalv, og legen min fortsatte å si ord som «risiko» og «overvåking» med en stemme som ikke hørtes trøstende ut i det hele tatt. Jeg skulle egentlig plukke ut blomster til bryllupet mitt den uken. I stedet lå jeg i en sykehusseng med ledninger teipet til brystet, og prøvde å ikke få panikk hver gang hjertemonitoren pepet for fort. Ethan satt ved siden av meg og holdt hånden min, ansiktet hans blekt av bekymring. «Det kommer til å gå bra»,
fortsatte han å hviske. Jeg ville tro ham. Moren min, Diane, kom inn den kvelden med søsteren min Samantha slept etter seg. Diane hastet ikke med å klemme meg. Hun spurte ikke engang hvordan jeg følte meg. Hun så seg rundt i rommet som om hun var irritert over at sykehuset ikke var renere. Samantha skrollet på telefonen sin, kjedet seg. «Mamma,» kvekket jeg, halsen tørr. «Kan du … være så snill å ta med brudekjolen min fra huset? Den ligger i skapet. Jeg vil se den. Bare et øyeblikk.» Den kjolen var det eneste som fikk meg til å føle at jeg fortsatt hadde en fremtid. Diane himlet med øynene. «Natalie, du er på sykehus. Fokuser på å ikke dø.» fnøs Samantha. «Ja, du er dramatisk.» Ethans grep strammet seg om hånden min.
«Det er nok,» advarte han stille. Men moren min smilte bare som om hun hadde vunnet noe. «Vi skal få det,» sa hun med sukkersøt stemme. «Ikke bekymre deg.» Jeg sovnet etter at de dro, utmattet. Dagen etter braste Megan – min beste venn – inn på sykehusrommet mitt som om hun var i ferd med å eksplodere. Ansiktet hennes var hvitt, og hendene hennes skalv mens hun holdt telefonen sin. «Natalie,» sa hun med skjelvende stemme. «Jeg trenger at du ser dette. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle fortelle deg det.» Magen min sank. «Hva?» hvisket jeg. Megan snudde telefonskjermen mot meg. Det var et bilde. Brudekjolen min. Ikke hengende i skapet mitt. Ikke trygt oppbevart. Den ble brukt. Av Samantha. Hun sto foran et speil hjemme hos foreldrene mine, holdt en bukett som en brud,
og lo. Moren min var i bakgrunnen og smilte stolt som om hun hadde pyntet opp en dukke. Bildeteksten lød: «Når søsteren din ikke kan bruke den … men du kan.» Jeg fikk ikke puste. Fingrene mine ble numne. Ethan reiste seg så fort at stolen hans traff veggen. «Hva i helvete er det?» Jeg stirret på skjermen til synet mitt ble uklart. Og så sa Megan setningen som knuste ethvert håp jeg fortsatt hadde. «Hun prøvde den ikke bare på, Natalie … de hadde folk på besøk. De tok bilder. Moren din lo og sa –» Megan svelget tungt. «’I det minste hadde noen på seg den vakkert. Hvorfor kaste bort en perfekt kjole på en døende jente?’» Hjertemonitoren min begynte å skrike. Sykepleieren løp inn. Ethan grep hånden min. Men jeg gråt ikke.
Jeg skrek ikke. Jeg bare stirret på bildet av søsteren min i kjolen min og kjente noe kaldt legge seg dypt inni meg. Fordi i det øyeblikket innså jeg at… De trodde jeg allerede var borte. Og hvis de trodde jeg var døende… Så kom de ikke til å se hva jeg gjorde videre. Fortsettelse følger i kommentarer.
