“Nei,” svarte DeAndre, stemmen hardnet som stål. “Hvis vi avslører våre intensjoner nå, vil foreldrene dine ansette en hær av advokater for å påberope seg forbigående sinnssykdom. Vi venter. Vi lar dem tro at de har deg i sin makt. Vi lot resultatene fra slektsforskningen komme inn. Og så inviterer vi dem til en storslått feiring av deres påståtte seier… Og vi fremfører dem offentlig. »

Kapittel 4: Giljotinen av selskaper

Neste morgen kom jeg til kontoret med ryggen helt rett og følelsene godt forankret. DeAndre, derimot, ble værende i min avhengighet, jobbet med skilsmissestrategien sin, mens jeg måtte styre virksomheten min.

Jeg gjennomgikk digitale arkitektoniske renderinger da de tunge glassdørene til mitt kontor smalt opp. Resepsjonisten min skrek av skrekk da Harrison og Brenda, uten å gå gjennom sikkerheten, hastet til kontoret mitt.

Harrison slo hendene ned på det polerte mahognibordet mitt og spredte planene mine. “Du kjøper deg tid med vilje, Audra!” bjeffet han, ansiktet hans skarlagenrødt. “Våre advokater sier at du ikke engang kontaktet dem for å ordne forliket.”

Jeg rykket ikke til. Jeg tok en langsom slurk av den svarte kaffen min. “Jeg kommer ikke til å betro en åtte millioner dollar verdi til en kvinne som har brukt livet sitt på å stjele fra meg,” svarte jeg nøkternt.

“Hvordan våger du!” skrek Brenda mens hun klamret seg til designervesken sin. “Sierra har aldri stjålet noe fra deg!”

“Virkelig, mamma?” Jeg lente meg tilbake i skinnlenestolen min. “Må jeg minne deg på de tretti tusen dollarene jeg ble tvunget til å betale for seks år siden for å betale ned hennes skjulte kredittkortgjeld? Eller hvordan hun rett og slett stjal porteføljen min for skoledesign for å få sin første interiørjobb? »

“Det er fortid!” brølte Harrison, lente all vekten sin på pulten min og trengte seg inn i mitt personlige rom. “Hør på meg. Jeg vet nøyaktig hvem dine største kunder er. Vanguard Development Group. Elite Horizon Realty. Hvis du ikke signerer skjøtet i Sierra innen klokken 17 i kveld, ringer jeg personlig styremedlemmene deres. Jeg vil sende dem videoer av demonstrasjonene. Jeg skal ødelegge deg, Audra. Signer huset, ellers mister du hele virksomheten din. »

Jeg lot trusselen hans henge. “La oss være tydelige,” sa jeg med en farlig kjent tone. “Du truer eksplisitt med å sabotere forretningskontraktene mine hvis jeg ikke gir deg en eiendom med høy verdi?”

“Ja!” Harrison slo knyttneven i bakken. “Du har ikke noe valg.”

Jeg tegnet et iskaldt smil som til slutt ble reflektert i øynene mine. Jeg stakk hånden under et kart og tok frem min andre smarttelefon. Skjermen var opplyst, med talememo-appen som registrerte hvert ord. Timeren viste fjorten minutter.

“Det du nettopp gjorde, pappa,” hvisket jeg mens jeg lente meg frem, “er selve definisjonen på kriminell utpressing. Det straffes med en streng straff i et statlig fengsel. »

Harrisons triumferende smil falmet. Han ble så rasende at han så syk ut. Jeg klikket på «Lagre», og lastet umiddelbart opp filen til min sikre sky. Jeg trykket på den stille alarmknappen under pulten min. Noen øyeblikk senere stormet tre væpnede sikkerhetsvakter fra selskapet inn i suiten.

“Følg disse to personene ut derfra,” beordret jeg, uten å ta øynene fra faren min, livredd. “Hvis de setter foten på denne plassen igjen, få dem arrestert for ulovlig inntrenging.”

Mens de ble uformelt ledet til heisene, tok jeg kraftpapirkonvolutten med det forfalskede testamentet og gikk rett til mitt prestisjefylte firma for selskapsrettslige tvister. Jeg gikk rundt resepsjonisten og la dokumentene på glassbordet til Marcus, min seniorpartner, som er ekstremt intelligent.

“Jeg vil at du skal ta dette fra hverandre,” beordret jeg.

Marcus ringte oppDavidDavid, selskapets spesialist på digital rettsmedisin, kom tilbake en time senere med et nettbrett. Han zoomet inn på blekksignaturen som stavet Nathaniels navn.

“Det var ikke signert på det dokumentet,” forklarte David og pekte på viktige pikseleringsartefakter rundt løkkene. “Dette ble digitalt hentet fra et annet dokument og lagt til ved fotoredigering.”

Jeg la ut en skanning av familiejulekortet vårt fra fire år siden på mobilen. Nøyaktig samme signatur, med en liten blekkfeil på slutten av “S”. Sierra hadde rotet gjennom morens minnebokser for å finne håndskriften hennes.

“Dette er forfalskning og forfalskning, mened, en alvorlig forbrytelse,” sa Marcus og justerte sølvbrillene sine. Han tok boliglånsordren på huset mitt, og plutselig begynte han å le. “De har hyret et svært aggressivt arveadvokatfirma, men de har fullstendig unnlatt å sjekke eiendomsregisteret. De har registrert et pant på en eiendom som ikke tilhører deg. »

Jeg smilte, overveldet av dyp tilfredshet. Da virksomheten min tok av, kjøpte jeg huset helt gjennom Aura Staging LLC. Nathaniels navn sto aldri på skjøtet. Det var en fullt beskyttet eiendel for selskapet.

“Bør jeg sende inn oppsigelsesbegjæringen og fjerne oppsigelsen av kontoene dine?” spurte Marcus.