Det som skjedde denne uken har vært ydmykende. En 72 år gammel kvinne endte opp på gaten med bagasjen sin mens politiet sto foran huset til hennes egen sønn.

Noen hoder vendte seg mot Javier.

“Du ringte politiet,” sa han.

Carmen trakk leppene sammen.

“Det er ikke det viktige.

“Ja, det er det. Sergio sa at han kunne bevege seg. Du kom overbevist om at huset var hans. Jeg sa at det var mitt og at ingen hadde spurt om tillatelse. Så ringte han 112.

Tante Marisa så på Sergio.

“Huset er ikke ditt?”

Javier åpnet mappen og tok ut en kopi av skjøtet.

“Faren min kjøpte den for 24 år siden,” sa Laura. Lenge før jeg møtte Sergio.

Carmen så på dokumentet.

—Han sa alltid «vårt hus».

“Og jeg lot deg forstå hva som var best for deg,” svarte Javier.

Sergio flyttet seg i stolen.

“Jeg sa aldri at det sto i mitt navn.

Carmens bror, Tomás, lo kort.

“For en merkelig presisjon for en som har tatt imot gratulasjoner for andres hus i årevis.

Javier tok ut flere fakturaer.

—For 2 år siden renoverte vi kjøkkenet. Sergio koordinerte murerne, men arbeidet kostet €48 000. Jeg betalte 39 000. Laura betalte resten.

En kusine åpnet øynene vidt.

Carmen fortalte oss at Sergio hadde betalt for kjøkkenet.

“Jeg forsto det,” mumlet Carmen.

“Jeg har aldri sagt akkurat det,” svarte Sergio.

Tomás ristet på hodet.

“Igjen, det du aldri sa.

Javier la kontoutskriftene på bordet.

“Da Laura og Sergio flyttet inn hos meg for 6 år siden, åpnet jeg en konto for mat, forsyninger og boligutgifter. Sergio hadde et kort. I lang tid sjekket jeg ikke hvert eneste trekk.

Sergio avbrøt ham:

“Det var penger til familien.

“For husholdningsutgifter.” Ikke for å bli mannen som inviterte alle.

Javier pekte ut flere operasjoner.

“Reparasjoner på bilen din, restauranter, morens utgifter, reiser og overføringer til kontoen din.” Mer enn €68 000 på 18 måneder uten en klar forklaring.

Sergio hevet stemmen.

“Jeg tjente også penger!”

“Da får du vise det,” sa Laura.

Det kom ikke noe svar.

Javier fortsatte.

“Andrés, naboen min, lånte deg 3 500 euro fordi du sa til ham at jeg trengte pengene til et arbeid.

Laura vendte seg mot ektemannen.

“Brukte du farens navn?”

“Jeg hadde tenkt å gi den tilbake.

“Det svarer ikke.

Sergio bet tennene sammen.

“Når jeg har et problem, dukker faren din opp for å minne meg på at han kan fikse det.

Javier svarte ikke. Han tok ut det siste dokumentet.

—Dette er kvitteringen på €13 500 gitt som reservasjon til en privat bolig i Utebo.

Carmen lente seg over til papiret.

“Hva har det med meg å gjøre?”

“Navnet ditt står på reservatet. Og pengene forlot den innenlandske kontoen fem uker før de ankom sammen med koffertene.

Carmen så opp på Sergio.

“Du sa du hadde betalt.”

—Jeg klarte det.

“Jeg spurte hvem som la pengene.

Han var stille.

“Jeg takket nei til den boligen,” sa Carmen.

“Jeg kunne nektet det,” svarte Javier. Det som ikke var sant, var at jeg ikke hadde noe alternativ, og at huset mitt var den eneste løsningen.

Tomás tok dokumentet.

“Jeg kjenner det senteret. Den har leiligheter, hage og sykestue. I tillegg kan Carmen fortsatt bo alene.

“Ikke bland deg inn,” snappet hun.

“Du har invitert oss alle til å dømme Javier. Nå viser det seg at vi ikke kan snakke.

Carmen så ned.

Laura tok et av ekstraktene.

“Sergio, i årevis har du fortalt meg at du hjalp moren din med fetterne dine og sparepengene dine.

“Jeg hjalp henne.

“Med min fars penger.”

“Og hva ville du at jeg skulle gjøre?” Det er moren min.

“Si meg sannheten.”

Laura skrek ikke.

“Du kunne sagt at du ikke fikk endene til å møtes. Du kan be om hjelp. Men du foretrakk at vi alle trodde at du betalte, bestemte deg, inviterte og støttet alle.

Sergio reiste seg.

—For i denne familien må du alltid være ansvarlig overfor Javier. Det er alltid en regning, et tall, et «Jeg betalte dette».

“I seks år betalte jeg for mange ting uten å si et ord,” svarte Javier.

“Og nå tar du frem en mappe foran 14 personer.

“Du inviterte alle 14 personene.

Stillhet senket seg over bordet.

Javier lukket mappen et øyeblikk.

“Jeg er ikke her for å ta betalt for middager.” Jeg er her fordi moren din kom overbevist om at jeg kunne få et rom i huset mitt, fordi datteren min trodde at du tok på deg utgifter som ble trukket fra kontoen min, og fordi en pensjonist ga deg 3 500 euro fordi han trodde han snakket med meg. Når sannheten kunne få deg til å se mindre vellykket ut, ville du finne noen som betalte differansen.

Thomas snakket så.