“Du trenger ikke bestemme deg i dag.”
“Hva har du tenkt å gjøre?”
“Skil deg fra ham.”
Aaron trakk pusten.
Jeg hadde ikke brukt ordet med ham før.
“Er du sikker?”
“Ja.”
“På grunn av en affære?”
Jeg kunne høre hvor splittet han var.
“Det er ikke en matematisk straff, Aaron.”
“Jeg vet det.”
“Det er ikke én feil å sammenligne med trettito år.”
Jeg så meg rundt i leiligheten.
“Det er det feilen viste meg.”
Han ventet.
“Faren din snublet ikke inn i andres liv i fem minutter. Han løy for deg for å få tilgang til hjemmet ditt. Han løy for meg om hvor han var. Han holdt nok hemmelighold til å ta med en kvinne inn på soverommet ditt. Så, da han ble tatt, prøvde han å bortforklare det.”
Aaron sa ingenting.
“Det betyr at jeg ikke lenger vet hvordan tillit til ham ville sett ut.”
“Jeg forstår.”
“Jeg ber deg ikke hate ham.”
“Jeg vet det.”
“Han er fortsatt faren din.”
“Jeg vet det.”
“Og du har lov til å elske ham og være sint.”
Aarons stemme ble hes.
“Hvorfor trøster du meg?”
Jeg smilte trist.
“Fordi jeg fortsatt er moren din.”
Den delen hadde ikke endret seg.
En uke etter at soveromsdøren åpnet seg, kom Aaron for å se meg.
Han tok med blomster.
Da jeg åpnet døren, stirret han.
“Hva?”
Han ristet på hodet.
“Ingenting.”
“Aaron.”
“Du ser annerledes ut.”
Jeg så ned på meg selv.
Jeg hadde kjøpt en ny buksedress.
Ikke dyrt.
Men lysere enn klærne Gene pleide å foretrekke på meg.
“Hva er galt med den?”
“Ingenting.”
“Hvorfor stirrer du da?”
“Du ser bra ut.”
“Overraskelsen din er støtende.”
Han lo og ga meg blomstene.
Så gikk han inn.
Blikket hans vandret rundt i leiligheten.
Jeg visste hva han så.
Stedet var fortsatt rent.
Jeg hadde ikke forvandlet meg til en helt annen art.
Men det så ikke lenger ut som et showroom forberedt for inspeksjon.
Reisemagasiner dekket deler av spisebordet.
Sjokoladeesken sto åpen ved siden av dem.
En kopp sto på salongbordet uten underlag.
Aaron pekte.
“Føler du deg dårlig?”
“Veldig morsomt.”
“Du glemte en kopp.”
“Jeg vet det.”
“Skal jeg ringe noen?”
Jeg slo ham på armen.
Han lo.
I noen minutter nøt jeg bare å høre lyden.
Han så sliten ut.
Eldre.
Lena hadde også hatt rett i det.
Forræderi endrer menneskene rundt seg, ikke bare personen som blir direkte forrådt.
“Hvordan har du det?” spurte jeg.
Aaron trakk på skuldrene.
“Jeg jobber.”
“Det var ikke spørsmålet.”
Han så på meg.
“Jeg er sint.”
“Fornuftig.”
“Jeg spiller stadig av at han ber om nøkkelen.”
Jeg sa ingenting.
“Han kom til kontoret mitt og sa at han ikke klarte å konsentrere seg hjemme fordi han trengte ro til tekniske tegninger.”
“Han fortalte Angela omtrent samme historie.”
Aarons kjeve strammet seg.
“Jeg ga den til ham.”
“Du stolte på faren din.”
“Jeg føler meg som en idiot.”
“Nei.”
Blikket hans løftet seg.
Det var min tur til å si det.
“Nei, Aaron. Å stole på noen som har brukt hele livet ditt på å si at han er til å stole på, gjør deg ikke dum.”
Han nikket sakte.
“Det vet jeg logisk.”
“Logikk er sjelden problemet.”
Han smilte svakt.
“Lena sa noe lignende.”
“Lena er veldig smart.”
Øyenbrynene hans hevet seg.
Jeg stønnet.
“Ikke nyt dette for mye.”
“Jeg dokumenterer bare øyeblikket.”
“Jeg vil nekte for det.”
Aaron lo.
Så falt blikket hans på brosjyrene.
“Hva er alt dette?”
“Min fremtid.”
“Det høres dramatisk ut.”
“Jeg har fortjent dramatisk.”
Han plukket opp en.
“Bali?”
“Muligens.”
“Du hater lange flyturer.”
“Jeg har aldri tatt en lang flytur et sted jeg har valgt.”
Han vurderte det.
“Rettferdig.”
“Det finnes andre alternativer.”
Jeg pekte.
“Costa Rica. Hawaii. Italia til slutt.”
“Du har vært opptatt.”
“Jeg oppdaget internett.”
“Jeg er stolt av deg.”
“Jeg lærer kanskje til og med å bestille mitt eget hotell.”
“Nå er jeg bekymret.”
Jeg kastet en sjokoladepapir på ham.
Han fanget den.
Så sa jeg: «Jeg begynner på tangotimer i morgen.»
Aaron stirret igjen.
“Nei.”
“Ja.”
“Argentinsk tango?”
“For voksne over femti.”
“Mamma.”
“Hva?”
Han begynte å le.
Ikke grusomt.
Med glede.
Måten han pleide å le som tenåring når jeg overrasket ham ved å vite noe han trodde bare tilhørte hans generasjon.
“Vet Lena det?”
“Hun hjalp meg å velge sko.”
“Å, denne konspirasjonen er fremskreden.”
“Veldig.”
Jeg åpnet sjokoladeboksen.
Aaron tok en.
Jeg tok også en.
Vi satt sammen ved bordet.
Etter en stund spurte han: «Har du snakket med pappa?»
“Bare om nødvendige ting.”
“Han ser forferdelig ut.”
Hånden min stanset.
Jeg brydde meg fortsatt.
Det irriterte meg.
Trettito år kan ikke fjernes kirurgisk på en uke.
“Er han trygg?”
“Ja.”
