“Jeg skar opp en sju år gammel gutts skitne blå gips i undersøkelsesrom 4… Moren hans dyttet meg bort akkurat idet metallsprederne knuste den.”

Brenda satte seg ikke ned. Hun tok ikke engang av seg jakken.

Hun gikk rastløst frem og tilbake i det smale seks ganger åtte store rommet mellom vasken og døren, de spisse lærhælene hennes klikket raskt og rytmisk mot det harde gulvet. Klikk-klikk, klikk-klikk, klikk-klikk. Kjeven hennes var så stramt at jeg kunne se muskelen hoppe under fundamentet.