Rodrigo Sandoval satt ved enden av det lange, polerte mahognibordet i styrerommet i fjerde etasje. Han bar en skreddersydd grå dress, en massiv gullklokke på håndleddet, og et selvsikkert glis som sa at han eide verden. Ved siden av ham satt Valeria, kledd i dyre merkeklær, sammen med de tre direktørene som dagen før hadde ledd av Diego i servicedøren.
– Hvorfor har banken kalt inn til dette hastemøtet? knurret Rodrigo og så irritert på klokken sin. – Jeg har en avtale på golfklubben klokken tolv. Og hvorfor er det oppgitt at aksjemajoriteten har skiftet hender? Det er absurd!
Dørene til styrerommet ble slått opp.
Inn trådte Licenciado Salcedo, kledd i en ulastelig, mørk kvinne-skreddersydd drakt, bærende på en tung skinnmappe. Bak ham kom jeg. Jeg var ikke lenger kledd i den enkle husmorkjolen fra Narvarte; jeg bar en klassisk, kullsvarte drakt av ren ull, min avdøde manns diamantbrosje på jakkeslaget, og blikket til en kvinne som forvaltet mer kapital enn Sandoval-familien noen gang hadde drømt om.
Bak meg gikk Diego. Han var kledd i sin mørkeblå dress, rak i ryggen, selv om blikket hans fortsatt bar preg av gårsdagens forvirring.
Rodrigo spratt opp fra stolen. Ansiktet hans ble flammende rødt.
– Hva i helvete er dette?! ropte han og pekte på oss. – Luz? Hva gjør du her med gutten din? Dette er et lukket styremøte for aksjonærene! Vakt! Kast dem ut umiddelbart!
– Sett deg ned, Rodrigo, sa Licenciado Salcedo med en stemme så rolig og iskald at rommet virket å falle fem grader i temperatur.
Salcedo la tre tykke bundter med dokumenter på bordet og skjøv dem mot Rodrigo og ledelsen.
– Fra og med klokken åtte i morges har Inversiones Altamira S.A. løst inn samtlige av Sandoval AutoParts’ misligholdte gjeldsbrev hos Banco del Norte. Vi har omgjort gjelden til aksjekapital. Inversiones Altamira eier nå femtifem prosent av stemsedlene i dette selskapet.
Valeria gispet og så panikkslagent på faren sin.
– Dette er fiktivt! skrek Rodrigo, og hendene hans begynte å skjelve svakt mens han febrilsk bladde i papirene. – Altamira er et sveitsisk-meksikansk investeringsfond! Hva har denne fattige enken fra Narvarte med dem å gjøre?!
Jeg tok tre langsomme skritt frem til bordet. Jeg lente meg svakt over treverket og så Rodrigo rett inn i øynene – de samme øynene som i bryllupet hadde sett på meg som om jeg var fra en annen planet.
– Altamira ble opprettet av min avdøde ektemann, Roberto Altamira, Rodrigo, sa jeg rolig. – Jeg er soleier av fondet. Og grunnene til at vi har levd beskjedent i Narvarte, var for at min sønn skulle lære verdien av ærlig arbeid, verdighet og respekt for andre mennesker. Verdiene du og din familie åpenbart mangler fullstendig.
Kapittel IV: Oppgjørets time
Styresalen ble innhyllet i en kvelende silence.
De tre direktørene som dagen før hadde ledd høyt på toalettet, ble merkbart bleke. En av dem svelget tungt og prøvde å skyve stolen sin diskret tilbake.
Valeria reiste seg sakte opp. Hun så på Diego med store, sjokkerte øyne.
– Diego… stammet hun. – Visste du om dette? Hvorfor sa du ingenting til meg?
Diego så på sin kone. For første gang så han henne ikke med den blinde kjærligheten som hadde blendet ham i tre år. Han så henne med øynene til en mann som hadde oppdaget at gullet bare var billig maling over rått treverk.
– Jeg visste ingenting, Valeria, sa Diego lavt. – Fordi min mor ikke trengte å skryte av pengene sine for å føle seg som et menneske. I motsetning til deg og din far.
Rodrigo sank ned i stolen sin. Den arrogante holdningen var borte, erstattet av en gryende, panikkslått realitet.
– Luz… vær så snill, stotret han. – Vi er ju familie. Det igår… det var bare en misforståelse. En spøk! Jeg prøvde bare å teste gutten! Se om han hadde det som kreves!
– Du testet ham ikke, Rodrigo. Du prøvde å knekke ham for å mate ditt eget oppblåste ego, sa jeg kaldt.
Jeg snudde meg mot Licenciado Salcedo.
– Les opp vedtakene fra hovedaksjonæren, advokat.
Salcedo kremtet og brettet ut det øverste dokumentet.
– Vedtak 1: Rodrigo Sandoval avskjediges med umiddelbar virkning fra stillingen som administrerende direktør. hans firmabil, kredittkort og utbytterettigheter fryses inntil den eksterne revisjonen av selskapets regnskaper er fullført.
– Du kan ikke kaste meg ut av mitt eget selskap! skrek Rodrigo desperat.
– Jeg eier femtifem prosent, Rodrigo. Jeg kan kaste deg ut av bygningen dersom jeg ønsker det, svarte jeg rolig.
– Vedtak 2, fortsatte Salcedo. – Samtlige tre ledere som deltok i hendelsen på servicedøren igår, oppsies umiddelbart uten sluttdokumentasjon på grunn av grovt brudd på selskapets etiske retningslinjer.
De tre direktørene rykket til, men ingen av dem våget å si et ord.
