«Jeg lovet deg ingenting,» hveste han. Stemmen hans falt lavere, mer farlig. «Den babyen vil ødelegge karrieren min. Forstår du? Faren min annonserer forfremmelsen min neste uke. Bryllupet mitt er om tre måneder. Jeg mister ikke alt fordi en hushjelp ble sentimental.»

Ett år etter den kvelden dro jeg tilbake til toppleiligheten for siste gang for å hente en eske med ting jeg hadde glemt igjen. Stuen så annerledes ut uten festblomstene, uten champagnen, uten Adrian som sto midt i den og lot som om verden tilhørte ham.

Nær døråpningen stoppet jeg opp.

Det var der jeg hadde stått med hånden over munnen, i den tro at jeg hadde gått inn i slutten av min fremtid.

Jeg smilte trist.

Jeg hadde tatt feil.

Jeg hadde gått inn i begynnelsen av det.