Jeg kjøpte en femdollarsflaske appelsinjuice for femti dollar, og neste morgen ba jenta som solgte den meg om å redde livet hennes. Jeg hadde ingen anelse om at hun var i ferd med å avsløre hemmeligheten som ville ødelegge farens imperium og gi meg tilbake alt jeg trodde jeg hadde mistet.

Jeg kastet et blikk mot Marcus.

Han studerte fortauet med usedvanlig konsentrasjon.

“Moren din høres klok ut.”

“Det er hun. Hun sier også at hun ber over hver flaske.»

“En bønn?”

“At den som drikker det finner noe de trenger.”

Jeg så ned på appelsinjuicen.

“Og hva tror du jeg trenger?”

Grace smilte mildt.

“Det er ikke opp til meg å bestemme.”

Jeg snudde meg mot bygningen.

“Takk, Grace.”

“Bare hyggelig, Mr. Carter.”

Så ropte hun etter meg.

“Og sir?”

Jeg så tilbake.

“Uansett hva som skjedde med deg, håper jeg det ikke fortsetter å vinne.”

Jeg kunne ikke svare.

Jeg bar flasken opp trappen, satte den på pulten min, og stirret på den i nesten en time.

Den kvelden drakk jeg juicen mens jeg så solen forsvinne over Puget Sound.

Det smakte som ferske appelsiner, litt sødme, og noe jeg ikke hadde opplevd på mange år.

Et minne.

Moren min pleide å klemme appelsiner på søndagsmorgener. Michael og jeg satt ved kjøkkenbenken og kranglet om hvem som fikk det største glasset.