Jeg hadde fremskyndet returen min fordi det dagen etter var 2 år siden Lucía, kona mi, døde. Hun og jeg hadde tilbrakt vår siste bryllupsdag sammen på rom 608, og sett ut over takene fra et lite vindu. Jeg ville tilbake dit med datteren vår og legge rosene der Lucía pleide å sitte.

—beordret jeg.

—Det er intern informasjon

—stammet Silvia.

Døren til selskapslokalet åpnet seg. En mann i grå dress kom ut da han hørte diskusjonen. Det var Ignacio Ferrer, daglig leder.

Jeg hadde kjent ham i 3 år. Da han kjente meg igjen, sluttet han å smile.

—Don Esteban … Jeg trodde du kom i morgen.

Jeg så på skjermen igjen. På linjen som viste hvem som hadde kansellert reservasjonen min, sto initialene til brukeren hans: IFERRER.

—Jeg trodde også at jeg ville finne rommet mitt, Ignacio. Nå forklarer du meg hvorfor det var du som kansellerte den.

DEL 2

Ignacio så på skjermen og deretter på resepsjonistene. Ingen av dem våget å si et ord.

—Det må være en automatisk justering på grunn av gallaen

—sa han til slutt—. La meg ordne det privat.

—Automatiske justeringer har ikke brukernavnet ditt. Og datteren min har nettopp hørt at vi ikke hører til her på grunn av klærne våre.

Ignacio forsøkte et unnskyldende smil.

—Jeg forstår at du er irritert. Vi kan tilby deg en superiorsuite uten kostnad.

—Først vil jeg vite hvem som bestemte at reservasjonen min var kansellert.

Renata fant plutselig en enorm interesse i å ordne pennene. Silvia flyttet seg bort fra tastaturet. Celia kom tilbake med en glassvase og et sammenbrettet teppe.

Da hun så Ignacio, stoppet hun brått. Han gjorde tegn til at hun skulle gå.

—Hun blir hvis hun vil

— sa jeg

—. Hun har behandlet oss bedre enn alle dere.

Ignacio strammet kjeven. Han ba meg komme til kontoret hans for å snakke, men Emilia holdt meg rundt halsen og begynte å gråte av tretthet. Jeg bestemte at ingen undersøkelse var verdt å la henne stå oppreist en time til.

—Gi oss et rom som faktisk er ledig. I morgen går vi gjennom resten.

På under 2 minutter dukket det opp en nøkkel til rom 412. Dermed ble det klart at påstanden om fullt belegg var falsk. Ignacio ville følge oss; det tillot jeg ikke.

Celia tok med seg vasen, og Renata unngikk å se på oss mens vi krysset lobbyen.

Da Emilia hadde sovnet i sengen, ordnet jeg rosene på et bord og åpnet datamaskinen min. Jeg skrev til Mara, ansvarlig for internkontroll i Grupo Robles, og ba henne bevare reservasjonsregistrene, prisendringene, e-postene om arrangementer og klagene. Jeg ba henne om ikke å varsle Ignacio på forhånd og om å begrense gjennomgangen til autorisert personale.

Jeg ville ikke gjøre en fornærmelse om til en improvisert jakt. Jeg ville vite hva som hadde skjedd, og hvem flere som var blitt skadelidende.

Kl. 23.20 bekreftet Mara at den opprinnelige reservasjonsposten fortsatt lå i sikkerhetskopien av systemet. Reservasjonen av rom 608 var blitt annullert manuelt fra Ignacios konto.

Ti minutter senere ble det rommet tildelt en pakke fra arrangementsselskapet Vértice Producciones, til en pris som var over det dobbelte av vår.

Den avvikende prisen var ikke i seg selv bevis på svindel. Et hotell endrer priser under en galla. Det alvorlige var at noen hadde registrert en avbestilling som jeg aldri hadde bedt om.

Kl. 7.30 gikk jeg ned for å ta meg kaffe. Celia sto og ordnet vognen sin i enden av korridoren.

Jeg spurte henne uten omsvøp om hun hadde sett noe lignende.

— Ja

— svarte hun

—. Når det er store arrangementer, kommer noen familier og får beskjed om at de selv har avbestilt. Så sender de dem til et annet hotell.

Forrige uke gråt en dame fordi hun hadde med moren sin i rullestol.

— Rapporterte du det?

—I loggboken. Også på e-post. Men de sa jeg skulle konsentrere meg om å reie senger.

Hun viste meg et fotografi av et serviceark datert dagen før. Der sto det at rom 608 hadde vært rent og klart siden 18:05. Det var ikke noe utestående vedlikehold, slik Ignacio hadde forsikret overfor nattpersonalet.

—Hvorfor oppbevarer du bilder?

—spurte jeg.

—For noen måneder siden trakk de en vakt fra meg på grunn av et påstått fravær. Jeg hadde tillatelse, men papiret forsvant. Siden da tar jeg vare på kopi av det jeg leverer.

Jeg fotograferer ikke gjester eller tingene deres, bare dokumentene mine.

Jeg ba henne ikke sende meg filer om andre ansatte eller kundedata via personlige meldingstjenester. Hun kunne levere dem til internkontroll, med mottakskvittering. Celia virket overrasket over at noen brydde seg om å beskytte henne.

Midt på formiddagen ringte Mara meg. Hun hadde funnet 9 manuelle avbestillinger under 3 nylige arrangementer. I 6 tilfeller hadde gjestene klaget på e-post over at de aldri hadde autorisert endringen.

Alle rommene endte i samme Vértice-pakke. I tillegg var klagene blitt markert som løst uten svar til kunden.

—Det er noe mer