Så begynte hun å gråte.
«Gudskjelov», hvisket hun.
«Noen sa endelig nei.»
Da jeg kom hjem den tiende desember, hilste Russell meg på flyplassen med roser.
Røde roser.
Min favoritt.
I et forferdelig øyeblikk ville jeg slippe kofferten min og falle i armene hans.
Jeg ville tro at mannen som sto foran meg var mannen jeg hadde giftet meg med.
I stedet husket jeg Margaret Holloway.
Jeg husket at niesen hennes sa at hun hadde dødd i den tro at hun var dum.
Og jeg innså noe viktig.
Jeg hadde ikke vært dum som trodde at kjærlighet var mulig.
Russell hadde vært grusom som brukte det håpet mot meg.
«Velkommen hjem, kjære», sa han.
Jeg tok imot blomstene.
“Takk skal du ha.”
Han kysset meg på pannen.
«Mamma har vært bekymret for deg.»
«Jeg er sikker på at hun har det.»
«Hun håper vi kan legge alt dette tullet bak oss før jul.»
“Hvilket tull?”
Han nølte.
“Det økonomiske papirarbeidet.”
Jeg så på ham.
«Russell, jeg tenkte på det mens jeg var borte.»
Øynene hans lyste opp.
“Virkelig?”
«Kanskje vi burde ha et skikkelig møte med advokatene.»
Et nøytralt sted.»
Han studerte meg.
Så smilte han.
“Det er en fantastisk idé.”
Jeg smilte tilbake.
“God.
Be moren din ta med seg de dokumentene hun vil at jeg skal gjennomgå.»
Han klemte meg.
Over skulderen hans stirret jeg på flyplassvinduene.
Speilbildet mitt så rolig ut.
Komponert.
Nesten fredelig.
Men inni meg var jeg livredd.
Fordi jeg nettopp hadde invitert to personer som muligens var profesjonelle svindlere, til å tro at de var i ferd med å vinne.
I løpet av den påfølgende uken ble Russell den perfekte ektemannen igjen.
Han kom med kaffe til meg på sengen.
Han tilbød seg å hjelpe til med å pynte juletreet.
Han bestilte bord til middag.
Han foreslo til og med at vi skulle fornye ekteskapsløftene våre året etter.
«Kanskje et sted ved vannet», sa han nonchalant.
Jeg holdt nesten på å sette teen i halsen.
“Det høres nydelig ut.”
Om natten lå jeg våken og lurte på hvor mange ganger han hadde sagt akkurat de ordene til andre kvinner.
I mellomtiden fortsatte Elaines etterforskning.
Kontoret hennes samarbeidet med advokater i flere stater, gjennomgikk offentlige registre og samlet inn informasjon fra tidligere økonomiske tvister.
En pensjonert etterforsker ved navn Thomas Keene hjalp til med å koble navnene Russell hadde brukt.
Mønsteret var urovekkende konsistent.
Russell møtte økonomisk trygge kvinner.
Vanligvis enker.
Vanligvis kvinner som bodde alene.
Han fremstilte seg selv som tålmodig, kjærlig og pålitelig.
Etter å ha vunnet tilliten deres, begynte han å spørre om arv, pensjonsmidler og eiendomsplanlegging.
Så dukket Marjorie opp.
Noen ganger var hun moren hans.
Noen ganger tanten hans.
Av og til en familievenn med erfaring i økonomiske spørsmål.
Detaljene endret seg.
Målet forble det samme: å oppnå myndighet over eiendeler før offeret forsto hva som skjedde.
I ett tilfelle kollapset planen visstnok da en kvinne nektet å signere en tillitsavtale.
I en annen situasjon stilte en bank spørsmål ved mistenkelige overføringer.
Margaret Holloways sak var den mest grundig dokumenterte.
Og nå var det meg der.
Men noe fortsatte å plage Elaine.
«Russells identiteter passer ikke helt sammen», sa hun til meg under en samtale.
“Hva mener du?”
«Han har brukt navnet Daniel Voss, men opptegnelsene tyder på at det ikke var hans opprinnelige navn.»
Han har også brukt varianter av Russell Pierce.
Vi prøver å finne ut hvem han juridisk sett er.»
“Og Marjorie?”
En lang stillhet.
“Det er komplisert.”
“Elaine, vær så snill.”
«Vi har funnet en gammel vigselsattest.»
Jeg ønsker ikke å diskutere det før de bekreftede dokumentene ligger foran meg.»
Pulsen min økte.
“Hvem sitt ekteskap?”
«Valerie, jeg lover at jeg skal fortelle deg det så snart vi har bekreftet det.»
Jeg hatet det svaret.
Men jeg stolte på Elaine.
Og jeg oppdaget at tillit ikke var det samme som blind lydighet.
Hun ba meg ikke om å gi fra meg kontrollen.
Hun ba meg vente på bevis.
Det var en forskjell.
Den attende desember ringte Graham Calder advokaten min.
Han ville snakke direkte med meg.
Først nektet jeg.
Etter Thanksgiving antok jeg at han var en del av planen.
Men Michael opplyste at Graham tydeligvis hadde begynt å samarbeide med etterforskerne etter å ha fått vite at det var en tvist om eiendomsretten.
Vi avtalte et møte med begge advokatene til stede.
Graham ankom og så blek og utmattet ut.
Den polerte selvtilliten han hadde vist ved Marjories middagsbord var forsvunnet.
“Fru.”
«Pierce,» begynte han, «jeg skylder deg en unnskyldning.»
Jeg foldet hendene mine.
“For hva?”
«For å ha hatt med folk å gjøre som hevdet å representere dine interesser uten å innhente uavhengig bekreftelse fra deg.»
«Visste du at Russell ikke eide eiendommen min?»
“Ingen.”
