“Nei, Daniel. Du har mistet det du trodde du kunne kaste bort uten å lide noen konsekvenser.
Et år senere solgte jeg huset mitt og opprettet utdanningsfond for å sikre barnebarnas fremtid.
Daniel, på sin side, fortsatte å være ansvarlig for å betale ned all gjelden sin.
Og hver gang regnet traff vinduene mine, husket jeg den forferdelige natten.
Men jeg så det ikke lenger som natten familien vår falt fra hverandre.
Jeg husket det som øyeblikket da vi sluttet å la egoismen til én mann avgjøre skjebnen til alle de andre.
