Med rolige, mekaniske bevegelser plugget jeg kabelen inn i kontrollhuben under skjermen.
Et skarpt bip skar gjennom rommet.
Den store, mørke skjermen flimret til live. Istedenfor Julians glatte presentasjon av fiktive vekstkurver, rullet det opp en gigantisk, rød og hvit oversikt over regnskapstall. Der sto det svart på hvit: hvem som eide hver eneste kvadratmeter, hver eneste patenterte teknologi, og ikke minst – hvem som holdt panteobligasjonene på hele familiens formue.
Julian stivnet med pennen i luften. «Hva… hva i helvete er dette for noe tull? Trekk ut den kabelen med en gang!»
Faren min fløy opp fra stolen, ansiktet hans mørkerødt av sinne. «Elena! Er du helt fra vettet? Fjern det umiddelbart eller så sørger jeg for at du aldri får jobbe i denne byen igjen!»
Moren min reiste seg halvveis, hånden hennes skalv der den grep om bordkanten. «Hva gjør du? Hva i alle dager holder du på med?!»
Jeg snudde meg sakte mot dem. Schuldrene mine var avslappede. Den lave knuten i nakken holdt håret stramt på plass, men i blikket mitt var det ingen frykt lenger. Ingen skjelving. Bare den iskalde, knivskarpe roen fra en person som hadde bygget seg opp fra asken alene.
Jeg så på broren min, som stod der med gullpennen i hånden og måpte som en strandet fisk.
Jeg løftet haken, og sa det veldig rolig, slik at hvert eneste ord falt som tunge steiner i det overopphetede rommet:
«Egentlig … er du sparket, Julian.»
Rommet ble så stille at man kunne høre klimaanleggets svake summing i bakgrunnen.
Faren min gispet etter luft, mens øynene hans flakket over regnskapstallene på storskjermen, der navnet til eieren stod tindrende klart øverst på dokumentet: Elena Walker.
«Det… det er umulig,» hvisket faren min, mens fargen forlot ansiktet hans. «Det kan ikke være deg…»
«Jo da, pappa,» sa jeg, og lot et tynt, iskaldt smil forme seg på leppene mine. «Markedet er stramt. Likviditeten er ikke der akkurat nå. Men jeg antar at dere snart lærer dere å ta opp lån.»
