Jeg dro til banken for å ta ut 11 600 000 pesos for å kjøpe drømmebygningen min, men mannen min var allerede der med svigermoren min forkledd som meg, og brukte håret mitt og den stjålne ID-en min. «Alt som gjenstår er å si passordet», hvisket han til henne. Jeg stilte meg rolig bak dem. Da jeg hørte det ordet vi fant på bryllupsdagen vår, forsto jeg omfanget av hans svik …

I dagene som fulgte var Diego merkelig hengiven. Han lagde frokost til meg, insisterte på at jeg skulle hvile, og snakket stadig om å dra til en familiehytte i nærheten av Mazamitla.

Jeg har aldri vist så mye interesse for å komme meg vekk fra jobb.

I mellomtiden dukket Inés uventet opp på kontoret mitt.

– Jeg hørte om fletten din. Så synd, bemerket hun og så rett på den tomme klokken. – Vi kan kjøpe bygningen sammen.

– Jeg kjøpte den bare.

Dins smil forsvant.

– Da håper jeg at banken din ikke skuffer deg.

Tre dager senere var jeg på premieren på et teaterstykke. Doña Elvira satt i en loge i nærheten, i følge med Lucía.

Under andre akt la jeg vesken min på setet mens jeg hilste på noen bekjente.

Da jeg kom hjem oppdaget jeg at den offisielle ID-en min var borte.

De hadde ikke rørt pengene mine eller telefonen min.