Mer enn fire lakh rupi.
Avinash ropte til slutt:
«Jeg prøvde å dyrke den!»
«For hvem?» spurte jeg.
«For oss!»
“Ingen.”
Stemmen min kom overraskende rolig ut.
«Du fortsetter å bruke det ordet etter å ha tatt avgjørelser alene.»
Han så på meg.
“Oss.”
Jeg pekte på dokumentene.
«Barnas penger ble din investering.»
Så mot kjørefeltet utenfor.
«Ekteskapet vårt ble din private historie for Bhairavi.»
Så mot Maaji.
«Din mors eiendom ble din arv.»
Jeg svelget.
«Du tar alt som tilhører en familie og gir det nytt navn.»
Han så ut som om jeg hadde slått ham.
God.
Noen setninger burde såre.
Maaji løftet det siste, nye dokumentet.
«Jeg har oppnevnt en profesjonell bobestyrer ved siden av meg.»
Avinash stirret på henne.
«Du kan ikke.»
«Det har jeg allerede gjort.»
«Du lovet Pitaji at jeg skulle klare det.»
“Ingen.”
Hun ristet på hodet.
«Jeg lovet ham at jeg bare skulle la deg styre det så lenge det gagnet familien.»
«Hva med Yamini?»
Maaji så på meg.
«Hun er utnevnt til verge for Eshaan og Taras interesser mens de er mindreårige.»
Jeg frøs til.
“Hva?”
Avinash lo bittert.
«Der. Endelig.»
Vi så begge på ham.
Han pekte på moren sin.
«Du ville at hun skulle ha alt.»
Maaji ble helt stille.
“Alt?”
«Min kone. Mine barn. Min fars hus.»
«Din kone er ikke min å gi bort.»
Stemmen hennes ble kald.
«Barna dine er ikke eiendeler.»
Hun tappet inn skjøtet.
«Og huset var aldri ditt.»
Avinashs ansikt kollapset.
For første gang følte jeg nesten medlidenhet.
Så vibrerte telefonen hans.
Ingen rørte seg.
Skjermen på bordet lyste opp.
**BHAIRAVI-RING.**
Maaji så på den.
Så mot ham.
“Svare.”
Det gjorde han ikke.
“Hvorfor?”
«Det er over.»
Jeg lo lavt.
«I går fortalte du henne at du hadde gjort det slutt.»
Han stirret på meg.
«I dag ringer hun klokken halv ti om kvelden.»
«Hun vil ha en forklaring.»
«Forklar da.»
Han tok opp telefonen.
Frakoblet samtalen.
Så slo den av.
For sent.
Noe inni meg hadde allerede slått seg av også.
Han snudde seg mot meg.
«Jeg gjorde en forferdelig feil.»
“Ingen.”
“Hva?”
«Du lagde en sekvens.»
Han stirret.
«En feil er å glemme en merkedag.»
Stemmen min skalv nå.
«Det er en feil å fylle diesel i en bensinbil.»
Jeg pekte mot Bhairavis hus.
«Syv måneder er en avgjørelse.»
Så mot tillitserklæringene.
«Å ta barnas penger er en annen avgjørelse.»
Så mot Maaji.
«Å bruke navnet sitt til å overbevise en annen kvinne om at hun godkjente affæren din er noe helt annet.»
Jeg tok et pust.
«Vær så snill å slutt å fornærme feil.»
Han satte seg ned.
Skuldrene hans falt ned.
«Hva vil du at jeg skal gjøre?»
I åtte år hadde jeg ønsket meg det spørsmålet.
Ikke om affæren.
Om alt.
Da Maaji fornærmet meg.
Da slektningene hans kommenterte arbeidet mitt.
Da jeg fortalte ham det, følte jeg meg alene.
Hva trenger du?
Hva bør jeg gjøre?
Den kom år for sent.
«Jeg vil at du skal dra i kveld.»
Hodet hans løftet seg.
«Dette er hjemmet mitt.»
Maaji lo faktisk.
Avinash så på henne.
“Hva?”
Hun så mot meg.
«Hvem heter denne leiligheten i?»
Jeg svarte.
«Begge våre.»
“God.”
Så så hun på sønnen sin.
«Da burde halvparten av selvtilliten din forsvinne umiddelbart.»
Til tross for alt, holdt jeg på å le.
Avinash så lamslått ut.
«Du kaster meg ut?»
«Nei», sa jeg.
«Jeg ber deg om å bli et annet sted mens jeg avgjør om dette ekteskapet har noe igjen å redde.»
«Jeg kan sove på gjesterommet.»
“Ingen.”
«Jeg vil ikke snakke med deg.»
“Ingen.”
«Hva med barna?»
«De er ovenpå.»
«Jeg er faren deres.»
“Ja.”
Jeg så rett på ham.
«Og i motsetning til deg, kommer jeg ikke til å bruke barn som våpen i et voksent svik.»
Ansiktet hans myknet opp.
«Vil du la meg se dem?»
«Når de vet at noe skjer, vil vi forklare det nøye.»
Han nikket.
Så spurte:
«Skal du fortelle dem om Bhairavi?»
«Ikke i kveld.»
Maaji overrasket meg.
“God.”
Jeg snudde meg.
Hun så utmattet ut.
«Barn fortjener sannheten», sa hun. «Men de trenger ikke alle voksendetaljer bare fordi voksne er sinte.»
Kanskje Harivansh en gang hadde lært henne det.
Kanskje hadde smerte.
Avinash pakket én bag.
Før han dro, stoppet han ved siden av moren sin.
“Ingen.”
Hun så ikke på ham.
«Hater du meg?»
Hodet hennes spratt opp.
Til tross for all sin sinne, såret spørsmålet henne.
“Ingen.”
“Føles som det.”
Hun reiste seg.
«Jeg hater det du har gjort.»
Øynene hans fyltes.
“Er det annerledes?”
“Ja.”
Hun berørte ansiktet hans.
«Du er sønnen min når jeg er stolt av deg.»
Stemmen hennes brast.
«Og du er fortsatt sønnen min når jeg skammer meg.»
Han begynte å gråte.
