Deretter satte de en maske på meg, og noen ropte at de skulle gjøre operasjonsstuen klar.
Mens de løp med meg gjennom korridoren, vibrerte mobilen min på båren.
Det var en melding fra Mauricio.
Jeg rakk bare å lese én linje før en sykepleier la telefonen sammen med tingene mine:
«Slutt å ringe meg. Jeg er allerede på vei til middagen.»
I det øyeblikket trodde jeg fortsatt at mannen min bare ikke forsto hvor alvorlig det var.
To dager senere oppdaget jeg noe mye verre.
Mauricio hadde faktisk snakket med sykehuset.
Og han visste nøyaktig at datteren vår kunne dø.
Men ingen var forberedt på det som var i ferd med å komme for en dag.
Vil du vite hvordan det hele endte? Les hele historien og oppdag den uventede slutten i den første kommentaren.💬📌
————————————————————————————————————————
DEL 1
Smertene bøyde meg over benken. Glasset jeg holdt i hånden falt og knuste i biter mellom føttene mine. Jeg var i uke 38, og i flere dager hadde gynekologen min fulgt med på blodtrykket mitt fordi det hadde steget for mye.
Den ettermiddagen så jeg også små hvite lys hver gang jeg lukket øynene.
— Mauricio, kjør meg til sykehuset. Nå.
Han slapp ikke engang bilnøklene.
— Valeria, vær så snill. Ikke igjen.
Jeg løftet kjolen og så den røde flekken spre seg mellom beina mine. Jeg følte at frykten tømte brystet mitt.
— Jeg blør.
Mauricio så på blodet. Han så det tydelig. Likevel sukket han som om jeg hadde sølt saus på gulvet.
På mobilen hans dukket det opp en melding fra Teresa, svigermoren min. Jeg rakk å lese den fordi skjermen var foran meg: «Ikke la henne manipulere deg med svangerskapet igjen. I dag fyller jeg 65, og jeg vil ha sønnen min her.»
Det burde ha varslet meg om at problemet var større enn en fest.
To dager tidligere hadde dr. Barragán vært krystallklar under konsultasjonen vår i Guadalajara.
— Hvis det oppstår blødning, kraftige magesmerter, tåkete syn eller mindre bevegelse fra barnet, drar dere rett til akuttmottaket. Dere venter ikke.
Hun hadde til og med gitt Mauricio et kort med varseltegnene. Han tok et bilde og forsikret at han skulle ta vare på det.
Nå så han på meg som om han aldri hadde hørt et ord.
— Mamma har forberedt denne middagen i flere måneder
— sa han
—. Hele familien venter.
— Renata er også familien din.
— Renata er ikke engang født ennå.
Jeg kjente et nytt brutalt stikk.
Jeg holdt meg fast i benken for ikke å falle.
— Jeg kan ikke kjøre.
— Be Daniela komme.
Daniela var storesøsteren min og bodde nesten 40 minutter unna. Mauricio visste at på den tiden, med trafikk, kunne det ta mye lengre tid.
— Jeg vet ikke om jeg har 40 minutter.
— Du gjør alltid dette når jeg har noe med familien min.
Jeg så på ham uten å kjenne igjen mannen jeg hadde vært gift med i 6 år.
— Gjør hva? Blør?
Mauricio strammet kjeven.
— Gjøre alt til en nødsituasjon.
Jeg prøvde å gå mot ham. Beina mine skalv, og jeg måtte støtte meg mot en stol.
— Vær så snill. Etterpå kan du gå på festen hvis du vil. Bare slipp meg av på akuttmottaket.
Et øyeblikk trodde jeg at jeg hadde fått ham til å se fornuft. Han nærmet seg, men han bare tok opp lommeboken sin fra bordet.
— Hvis jeg kjører deg, blir jeg sittende fast der hele natten på grunn av nok en falsk alarm.
—Doktoren sa at det kunne være farlig.
—Doktoren vet også at du er nervøs.
Han åpnet døren.
Jeg kjente noe inne i meg briste før han gikk ut.
—Mauricio, hvis du går ut den døren mens jeg er slik, vet jeg ikke om jeg klarer å tilgi deg.
Han ble stående stille.
Jeg ventet på at han skulle snu seg.
Det gjorde han ikke.
—Når du roer deg ned, kommer du til å forstå hvor urettferdig du er mot meg.
Og han gikk.
Jeg hørte motoren fjerne seg mens blodet fortsatt rant.
Jeg ringte nummeret hans 4 ganger.
Han avviste de 3 første samtalene. Den fjerde gikk rett til telefonsvareren.
Da ringte jeg 911.
Jeg husker ikke alt jeg sa. Jeg husker at jeg oppga adressen min. Jeg husker at jeg sa at jeg var gravid.
Jeg husker at jeg gjentok navnet på datteren min.
Renata.
Jeg slepte meg bort til inngangsdøren for å la den stå åpen. Før paramedikerne kom, sendte jeg Daniela en melding på bare 5 ord: “Jeg blør. Mauricio dro.
Hjelp meg”.
Paramedikerne kom idet jeg begynte å miste bevisstheten.
En av dem, Sergio, tok blodtrykket mitt og skiftet umiddelbart ansiktsuttrykk.
—Fru Valeria, jeg trenger at du fortsetter å snakke til meg.
—Babyen min…
