Valeria så opp på mannen med det grånende håret. De mørke øynene hennes, som bar på en modenhet langt utover hennes tiår, glimtet plutselig til av et lite lys. Hun smilte ikke med en gang, men nikket med en dyp og ren tillit.

— Jeg kan ikke danse jeg heller, sir, hvisket Valeria så lavt at det nesten druknet i luften. — Mamma sa hun skulle lære meg det i kveld… men hun kom ikke.

— Da lærer vi det sammen i kveld, svarte Don Alejandro mildt.

Han begynte å bevege seg. Den 62 år gamle mannen, som hadde opplevd så mye smerte og medgang i livet, trådte over gulvet med ytterste forsiktighet. Han ledet henne ikke med makt, men førte henne i korte, rolige skritt til takt av den gamle melodien. Valeria holdt godt fast i hånden hans. Først var hun nølende, men etter bare noen få takter slapp hun spenningen i skuldrene.

Rundt dem trakk folk seg rolig tilbake for å gi dem plass. Fedrene som tidligere hadde hvisket om “den rike, enstøvingen”, var nå helt tause. Gutten som tidligere hadde ropt ut de grusomme ordene, gjemte seg bak ryggen til faren sin og fulgte fascinert med på hvert eneste skritt.

Lærer Mariana lente seg mot en trepelar mens en tåre rant stille nedover kinnet hennes. Hun kjente Valerias situasjon bedre enn noen andre. Valerias mor, Leticia, var en alenemor som jobbet nattskift på en matfabrikk i nabolandsbyen. Det harde livet hadde tappet den unge kvinnen for krefter, og mer enn én gang hadde mørket og trettheten gjort at hun kom for sent. Men i kveld ble ikke Valerias følelse av å være forlatt til et varig sår – den ble fylt med godhet fra en fremmed.

—

### KAPITTEL 2: Et møte i døren

Da sangen ebbet ut, brøt det ut en varm og ekte applaus i lokalet. Det var ingen høflighetsklapping, men en ærlig hyllest som gjenlød mellom veggene. Don Alejandro bukket dypt for Valeria etter alle kunstens regler, og Valeria løftet litt på kanten av den lyseblå kjolen sin og bukket tilbake.

— Takk for dansen, sa Don Alejandro. — Det var den fineste dansen jeg har hatt på over ti år.

— Takk skal du ha, sir, sa Valeria og så opp. Hånden hennes klemte fortsatt rundt det gjennomsiktige, blå plastarmbåndet. — Hadde du virkelig så mange billetter til overs?

Don Alejandro smilte – et sjeldent, varmt smil som selv hans nærmeste forretningsforbindelser ikke hadde sett på flere tiår.

— Sannheten er at jeg bare hadde én billett. Men den billetten var reservert for noen som vet hvordan man venter med verdighet.

Han leide Valeria bort til det lille bordet i hjørnet hvor det sto søtbakst og fersk appelsinjuice. Plutselig ble dørene bakerst i salen slått opp.

Inne i lyset kom en mager, anpustet kvinne løpende. Det var Leticia. Arbeidsskjorten hennes var støvete etter skiftet, håret var bustete av kveldsvinden, og øynene var røde av frykt og dårlig samvittighet.

— Valeria! ropte Leticia med skjelvende stemme uten å bry seg om blikkene fra de andre. — Mamma er så lei seg! Nattbussen brøt sammen på veien… Jeg løp de siste tre kilometerne… Tilgi meg, jenta mi!

Leticia falt på kne på tregulvet, helt skjelvende. Hun strakte ut de slitte, skrapete hendene sine for å klemme datteren, men nølte i siste sekund – redd for å kline til den fine blå kjolen som hun hadde spart i to måneder for å kjøpe.

Hele salen holdt pusten. Noen av gjestene begynte å hviske om den uansvarlige moren, men Don Alejandro tok et skritt frem og stilte seg umerkelig som et skjold foran dem.

Valeria gråt ikke. Hun gikk rolig bort til sin mor, tok det lille tørkleet som Don Alejandro akkurat hadde gitt henne, og tørket forsiktig bort svette og skitt fra pannen til Leticia.

— Jeg visste at du ville komme, mamma, sa Valeria helt rolig. — Jeg gråt ikke. Don Alejandro danset med meg. Han var kjempeflink.

Leticia så opp, og da hun oppdaget hvem som sto ved siden av datteren, stivnet hun. I San Jacinto var det ingen som ikke kjente navnet Don Alejandro Rivas – mannen som eide enormt med land, men som hadde levd i ensomhet helt siden hans kone og datter omkom i en bilulykke for tyve år siden.

— Sir… Don Alejandro… stammet Leticia og bøyd hodet. — Unnskyld… Jeg mente ikke å skape uro… Jeg er en elendig mor…

— Reis deg opp, jente, avbrøt Don Alejandro med en mild, men bestemt tone. — En mor som løper tre kilometer gjennom mørket i desperasjon etter sin datter, er ingen elendig mor. Du har en fantastisk datter. Hun er sterkere enn de fleste på sin alder, fordi hun vet at du kjemper for henne hver eneste dag.

—