En i skulderen.
En under kjeven.
Wolf vaklet bakover og falt ned på ett kne.
Rommet ble helt stille.
Arthur sto over ham og pustet rolig.
Så plukket han opp brødstykket som hadde falt på gulvet, la det tilbake på brettet og satte seg ned.
“Jeg har brukt førti år på å lære folk å slåss,” sa han stille. “Du burde være mer forsiktig med hvem du truer.”
Fra det øyeblikket var Arthur ikke lenger usynlig.
Og det var akkurat det noen ønsket.
Noen dager senere kom Mark tilbake til cellen deres med blåmerker i ansiktet.
Arthur reiste seg umiddelbart.
“Hvem gjorde dette?”
Mark nølte.
“De sa jeg skulle holde meg unna deg.”
Arthurs uttrykk ble hardt.
“Hvem?”
Mark senket stemmen.
“Jeg tror ikke Wolf er det virkelige problemet.”
Samme ettermiddag ble Arthur kalt til besøksrommet.
En ung advokat ved navn Claire ventet på ham.
Arthur rynket pannen.
“Jeg hyret ikke en advokat.”
“Nei,” sa Claire. “Men noen som tror du ble rammet, gjorde det.”
Hun la et fotografi på bordet.
Arthur stirret på den.
Hendene hans strammet sakte til.
Det var Michael.
I live.
Og i håndjern.
“De fant ham endelig,” sa Claire. “Men før arrestasjonen prøvde han å ødelegge alt som hadde med saken å gjøre.”
Arthur lente seg frem.
“Da kan jeg bevise at jeg er uskyldig.”
Claire nølte.
“Det kommer an på om du overlever lenge nok.”
Hun la et andre fotografi på bordet.
Den viste en fengselsvakt som snakket privat med Wolf.
Arthur kjente en kald følelse bevege seg gjennom brystet.
“Denne vakten hadde kontakt med folk som jobbet for Michael,” forklarte Claire. “Vi tror overføringen din til dette fengselet er ordnet.”
Arthur stirret på fotografiet.
Plutselig ga alt mening.
Ulvens angrep.
Truslene mot Mark.
Vaktene som alltid så ut til å se en annen vei.
Noen hadde prøvd å provosere Arthur.
Og hvis det mislyktes, hadde de en annen plan.
“Michael har begynt å samarbeide,” fortsatte Claire. “Men det er én person han fortsatt nekter å navngi.”
Arthur så opp.
“Personen over ham?”
Claire nikket.
“Og den personen vet at du kan bli frikjent.”
Den natten sov Arthur knapt.
Neste morgen kom en vakt til cellen hans.
“Arthur. Arbeidsoppgave.”
Mark så straks bekymret ut.
Arthur la merke til det.
“Hva er det?”
Mark senket stemmen.
“Vær forsiktig.”
Arthur fulgte vakten gjennom flere korridorer til de nådde en gammel lagerseksjon som var stengt for renovering.
I det øyeblikket Arthur trådte inn, smalt døren igjen bak ham.
Han snudde seg.
Låsen klikket.
Så hørte han fottrinn.
Wolf trådte ut fra mellom oppbevaringshyllene.
To andre menn dukket opp bak ham.
Denne gangen holdt Wolf et skjerpet metallstykke.
Arthur så rolig på ham.
“Så de sendte deg igjen.”
Wolf smilte.
“Du gjorde meg flau.”
“Nei,” svarte Arthur. “Noen betalte deg for å drepe meg. Stoltheten din er bare en bonus.”
Wolfs smil forsvant.
For første gang så Arthur usikkerhet i øynene hans.
Arthur hadde gjettet riktig.
“Du snakker for mye, gamle mann.”
Wolf tok et skritt frem.
Arthur løftet hendene.
Til tross for stivheten i armen og årene som hadde bremset kroppen, var holdningen hans stødig.
“Du har misforstått noe,” sa Arthur.
Wolf strammet grepet om våpenet.
“Og hva er det?”
Arthur så ham rett i øynene.
“Jeg kom ikke hit i håp om at noen skulle redde meg.”
Wolf beveget seg nærmere.
Arthurs stemme ble kaldere.
“Jeg kom hit fordi jeg ville vite hvem som ga ordren.”
Wolf kastet seg plutselig fremover.
Arthur trådte til side.
Men før noen av dem rakk å slå til—
“Ikke rør deg!”
Døren til lagerrommet smalt opp.
Flere betjenter stormet inn.
Wolf stivnet.
Arthur senket hendene sakte.
Bak betjentene sto Claire.
Og ved siden av henne sto en mann Arthur ikke hadde forventet å se.
Michael.
Hendene hans var låst i stålhåndjern.
Arthur stirret på ham.
Et øyeblikk sa ingen av dem noe.
Så senket Michael hodet.
“Det skulle ikke gå så langt.”
Arthur tok et sakte skritt mot ham.
“Du stjal livet mitt.”
Michaels øyne fyltes av frykt.
“Jeg hadde ikke noe valg.”
Arthur stoppet.
“Alle har et valg.”
En av betjentene trådte frem.
“Vi spilte inn hele samtalen,” sa han. “Wolf bekreftet at angrepet ble beordret av noen tilknyttet Michaels operasjon.”
Arthur så mot Wolf.
Den mest fryktede fangen i anlegget kunne ikke lenger møte blikket hans.
Hemmeligheten Arthur hadde brukt år på å lete etter, begynte endelig å rakne.
Michael hadde rammet ham.
Men Michael hadde også jobbet for noen langt mektigere.
Og den personen hadde vært villig til å drepe Arthur for å holde sannheten begravet.
Mens betjentene ledet Wolf bort, ble Arthur stående midt i lagerrommet.
For første gang siden han kom i fengsel, følte han noe han nesten hadde glemt.
Håp.
Men Arthur visste én ting.
Kampen var ikke over.
Han hadde overlevd fengselet.
