Sophie senket hodet, tørket tårene og så opp på meg med et blikk som var hardt og fast bestemt. – Fordi du aldri ville ha trodd på meg alene, Rachel. Tom har manipulert deg i årevis til å tro at jeg er ustabil, at jeg er sjalu på forholdet deres. Hvis jeg hadde kommet til deg med filmen i et privatrom, ville han ha snakket seg ut av det, og du ville ha tilgitt ham igjen. Slik du alltid gjør.
Sophie tok kontroll over rommet, stemmen hennes bar gjennom stua. – Jeg måtte vise hele verden hva slags monster han er. Slik at du aldri, aldri kan finne på å tilgi ham denne gangen.
Slutten på et mareritt
Før Tom rakk å åpne munnen for å forsvare seg igjen, ble døren til stua dyttet opp med et kraftig smell.
To uniformerte politibetbetjenter, tilkalt av en av gjestene som hadde forstått alvoret i situasjonen da sjokket slapp taket, kom raskt inn i rommet.
– Tom Miller? spurte den eldste betjenten, og så strengt på mannen som stod der med knekt holdning i sin skreddersydde marineblå dress.
Tom så på betjentene, så på meg, og nikket sakte uten å si et ord til.
Mens betjentene førte ham ut i håndjern, mens gjestene mumlende begynte å trekke seg mot døren for å gi meg plass, sank jeg ned i en stol. Magen verket, men for første gang på flere år kjente jeg en merkelig, dyp ro bre seg i brystet.
Sophie kom bort, satte seg på huk foran stolen min, og tok den skjelvende hånden min i sin. – Er du ok, storesøster? hvisket hun varsomt.
Jeg så på henne, kjente på tårene som fremdeles rant, men nikket svakt. – Huset er tomt for løgner nå, Sophie, sa jeg stille og strøk henne over håret. – Og det er en god begynnelse.
