Champagneglass ble stående halvveis opp til munnene. Tante Margarets munn sto på vid gap. Fetter Michael stirret først på storskjermen, så sakte, vantro, bort mot marmorsøylen der jeg sto med min enkle marineblå varehuskjole.
Faren min, Dr. Richard Chin, som hadde stått bare noen få meter unna og sagt at det var flaut, ble først hvit i ansiktet, før huden hans slo over i en dyp, flammende rødfarge. Han så opp på skjermen, så ned på telefonen sin som plutselig begynte å vibrere uavbrutt med e-poster fra investorer, nyhetsvarsler og meldinger fra forretningspartnere som lurte på om «den Jessica Chin» var i familie med ham.
Jeg tok en siste, rolig slurk av champagnen.
Så gikk jeg ut på terrassen, ut i den kjølige kveldsluften, mens telefonen min også begynte å vibrere. Selskapet mitt hadde nettopp blitt vurdert til to milliarder dollar, men akkurat der og da var det stillheten bak meg som føltes mest verdt.
