Gregory tok et skritt mot meg, og ansiktet hans forandret seg fra panikk til et mørkt, bittert uttrykk. «Elena, du ødelegger alt! Du har alltid hatt en trang til å skape drama–»
«Nei, Gregory,» sa jeg og fant frem bilnøklene fra lommen min, før jeg la dem på bordet ved siden av vinflasken. «Jeg skaper ikke drama. Jeg rydder bare opp.»
Jeg gikk bort til klesskapet i gangen, tok ned min egen kåpe og pakket sammen de få tingene mine.
«Huset i byen står i mitt navn,» sa jeg rolig mens jeg så ham rett i øynene. «Denne hytta skal selges, og advokaten min vil kontakte deg på mandag morgenen. Du har frem til i morgen kveld på å pakke sakene dine og komme deg ut.»
Samantha trengte ikke å høre mer. Hun grep vesken sin fra sofaen, kastet et blikk fullt av avsky på Gregory, og gikk rett ut i regnet uten å se seg tilbake.
Gregory sto igjen midt i stuen, helt alene, mens uværet pisket mot vindusrutene. For første gang så han ikke ut som den elegante, feilfrie designeren han pleide å være. Han så bare ut som en liten, avslørt mann i et tomt rom.
Jeg så på ham en siste gang, snudde meg, og gikk ut til drosjen som George trofast hadde la stå og vente på meg i innkjørselen.
Da bilen trillet bort fra hytta og lysene fra porten forsvant i mørket, lener jeg meg tilbake mot setet. Regnet trommet mot taket, men inni meg var det endelig helt stille.
