«Det er derfor du er her.»

Thomas lente seg frem.

«Jeg vil snakke med de innsatte som har bedt om å få forklare seg. Uten at Vautrin eller folkene hans får vite hvem de er.»

«Det kan vi organisere.»

Thomas så mot døren.

«Og én ting til. Ikke la noen gjøre skoene til hovedsaken.»

Etterforskeren hevet øyenbrynene.

«Du vet at det er nettopp det alle snakker om.»

«Da må vi sørge for at de ikke glemmer hvorfor jeg kom hit.»

Samme kveld samlet Marcel tre av sine nærmeste menn i cellen sin.

Ingen av dem spøkte.

«Han er politi,» sa Marcel.

Den yngste av dem svelget.

«En undercoveretterforsker?»

«Tilsynelatende.»

«Så vi bør holde oss unna ham.»

Marcel stirret på ham.

«Du tror jeg ikke har forstått det?»

Ingen svarte.

Marcel satte seg på sengekanten og gned hendene over ansiktet.

For første gang på mange år var han usikker på hvem som visste hva.

Hvis Thomas var der for å undersøke nettverket, betydde det at noen allerede hadde snakket. Kanskje flere.

Og hvis noen hadde snakket, kunne det være at Marcel ikke hadde så mye kontroll som han hadde trodd.

«Finn ut hvem som har kontakt med ham,» sa han til slutt.

En av mennene nølte.

«Direktøren har gitt beskjed om at ingen skal nærme seg ham.»

Marcel løftet blikket.

«Jeg ba deg ikke om å røre ham. Jeg ba deg finne ut hva folk vet.»

Mannen nikket, men ingen av dem så særlig overbevist ut.

Da de gikk, ble Marcel sittende alene.

Han husket Thomas’ ord.

Det er nettopp derfor du bør slutte å stille spørsmål.

Den gangen hadde han tolket dem som en trussel.

Nå lurte han på om de hadde vært en advarsel.

Klokken 06.30 neste morgen ble hele avdelingen vekket av en uvanlig beskjed over høyttaleranlegget.

Alle innsatte skulle holde seg på rommene sine. En kontrolloperasjon var i gang.

Vaktene beveget seg gjennom korridorene. Dører ble åpnet og lukket. Dokumenter ble samlet inn. Flere rom ble undersøkt av et særskilt team.

Marcel sto bak celledøren sin og så på.

Så fikk han øye på direktøren.

Ved siden av ham gikk Thomas Morel.

Han hadde fortsatt de svarte skoene på.

Men denne gangen var det ikke skoene Marcel la merke til.

Det var mennene som fulgte etter dem.

To etterforskere. En representant fra fengselsinspeksjonen. Og en uniformert tjenestemann som Marcel hadde sett på fotografiet fra kontoret dagen før.

De stoppet utenfor cellen til en innsatt som hadde vært en del av Marcels innerste krets i flere år.

Døren ble åpnet.

Mannen protesterte.

«Hva er dette? Dere kan ikke bare komme inn her!»

Thomas svarte rolig:

«Vi har en ordre om å gjennomføre denne kontrollen. Du vil få anledning til å forklare deg.»

Marcel kjente hjertet slå hardere.

Den innsatte snudde seg plutselig mot ham.

Blikkene deres møttes.

I det ene øyeblikket så Marcel en mann som hadde vært lojal mot ham i årevis.

I det neste så han frykt.

Ikke frykt for Thomas.

Frykt for hva som ville skje dersom han ikke lenger kunne holde på hemmelighetene sine.

Mannen ble ført bort.

Ingen sa noe.

Thomas fortsatte nedover korridoren.

Da han passerte Marcel, stanset han et kort øyeblikk.

«Nå forstår du kanskje hvorfor jeg ba deg la skoene være i fred.»

Marcel svarte ikke.

Thomas fortsatte.

Og mens døren til avdelingen lukket seg bak etterforskerne, innså Marcel det han hadde nektet å forstå siden den første dagen.

Han hadde brukt årevis på å få andre til å tro at han var den farligste mannen i fengselet.

Men det fantes en forskjell mellom å skape frykt og å ha makt.

Frykt kunne holde mennesker stille.

Den kunne ikke garantere at de ville forbli tause for alltid.

Og Thomas Morel hadde ikke kommet til Fresnes for å overta Marcels rike. Han hadde kommet for å finne ut hvem som egentlig styrte det – og hvem som hadde hjulpet dem med å holde det skjult.