Da Élodie rev søsterens militærmerke i to og slapp bitene på de hvite flisene på kjøkkenet, smilte hun fornøyd.

“Det er det. Nå kan du ikke dra.

Claire svarte ikke.

Hun så først på bitene ved føttene sine, så på lillesøsterens ansikt.

Élodie var 29 år gammel, iført en overpriset kremfarget genser, perfekt kuttede svarte bukser og det uttrykket Claire hadde kjent siden barndommen: det hun viste hver gang hun knuste noe som tilhørte søsteren før hun klarte å overbevise moren deres om at Claire på en eller annen måte hadde provosert henne.

Men denne gangen var det ikke en dukke.

Det var ikke en kjole lånt uten tillatelse.

Det var ikke Claires første bil, som hun en gang hadde returnert med en knust dør og uten unnskyldninger.

Merket som nettopp hadde sprukket, tilhørte Luft- og Romstyrken.

Og Élodie hadde ødelagt det fordi hun nektet å la søsteren gå glipp av smakingen av bryllupsmåltidet.

Claire hadde nettopp fullført en utmattende rotasjon. Som pilot på en A400M, tildelt Orléans-Bricy flybase, hadde hun tilbrakt flere dager med å transportere personell og utstyr mellom ulike europeiske baser. Hun hadde knapt sovet mer enn 30 timer.

Hun drømte bare om å gå opp til sitt gamle rom i morens hus i Saint-Pryvé-Saint-Mesmin, lukke skoddene og forsvinne under dynen.

Men knapt hadde hun gått inn døren før Veronique, moren deres, så opp fra nettbrettet sitt.

“Ta av deg skoene, du blir skitten overalt.”

Ingen kyssing.

Ingen spørsmål om tyveriet hans.

Ikke engang en enkel en:

“Du ser utmattet ut.

Véronique sammenlignet blomsteroppsatser til Élodies bryllup. Peonene som ble levert av cateringen var ikke lenger egnede. Datteren hennes ønsket nå importerte ranunkler og buketter lik de hun hadde sett på en influencers konto.

Claire hadde plassert vesken sin mot et møbel og kofferten med operasjonsdokumenter ved koppen med kald kaffe.

Det var uvanlig. Hun pleide vanligvis å ha med seg sine profesjonelle eiendeler.

Men den dagen fungerte knapt hjernen hans.

Élodie hadde kommet inn noen minutter senere.

“Du skal ikke sove.”

Claire hadde sakte snudd hodet.

“Unnskyld?”

— Vi drar klokken 13:30. Smaking på eiendommen klokken 14, deretter tilpasning av kjolen din.

“Gå på smakingen uten meg.”

Élodie hadde ledd som om hun nettopp hadde hørt en absurditet.

“Du er mitt hovedvitne.

“Og jeg er militærpilot.”

“Du gjør alltid det.

“Hva?”

“Du uttaler yrket ditt som om alle skal slutte å leve så snart du tar på deg uniformen.

Claire hadde lukket øynene i noen sekunder.

“Jeg drar i morgen tidlig.” Jeg sa det til deg for 3 uker siden.

“Du sa du skulle prøve å bli.”

“Jeg sa jeg skulle prøve fordi startvinduet ikke var bekreftet.

Élodie hadde krysset armene.

“Da kan du endre flyet ditt.”

Claire hadde trodd hun spøkte.

Hun tøyset ikke.

Véronique hadde til og med godkjent det.

“Spør sjefen din.”

Claire hadde sett på moren sin.

“Mamma, dette er ikke en butikkplan.

“Du kunne unngå den tonen.”

“Og du kan prøve å forstå at jeg ikke bestemmer når et militærfly tar av.”

Élodie uttalte deretter hennes favorittord.

“Du er sjalu.

Hver grense Claire alltid hadde satt, ble til sjalusi.

Da Claire meldte seg inn i hæren, var hun sjalu fordi Élodie hadde fått en ny bil samme år.

Da Claire hadde kvalifisert seg på et transportfly, var hun sjalu fordi hun hadde gått glipp av en bursdagsfest på Ibiza.

Da Élodie forlovet seg med Maxime og tilbød en utdrikningslagshelg for nesten 4 000 euro per person, nektet Claire å betale.

Hun var fortsatt sjalu.

Claire hadde endelig reist seg.

“Jeg skal sove.”

Élodie hadde blokkert veien hans.

“Nei.

“Élodie, press deg selv.”

“Du skal bo hos oss i dag.”

Claire hadde strukket seg etter kofferten sin.

Élodie hadde vært raskere.

I det øyeblikket, til tross for trettheten, rettet Claire seg opp.

“Gi meg den tilbake.”

Søsteren hans hadde smilt.

“Kanskje i morgen kveld.”

“Legg ned denne kofferten.”

Élodie hadde åpnet den.

Claires tone endret seg umiddelbart.

“Ikke rør det som er i den.”

Veronique hadde sukket.

“Stopp begge.”

Élodie hadde tatt ut søsterens nominative operasjonsadgangsmerke.

“Er det det som gjør at du kan dra?”

“Legg den ned.”

“Det er bare et merke.

“Nei. Det er militært utstyr relatert til mine sikkerhetsklareringer. Legg den ned med en gang.

Élodie himlet med øynene.

“Hør på henne.” Det ser ut til at vi har atomkoder.

Claire hadde tatt et skritt frem.

“Jeg sier det klart: ikke ødelegg det.

Élodies smil hadde blitt bredere.

“Ellers hva?”

“Legg den ned.”

“Det er ikke sånn det fungerer.

“Vi får se.”

Hun hadde tatt på seg det forsterkede merket.

Plasten hadde motsatt seg.

Élodie hadde tvunget frem.

Et skarpt smell hadde gått gjennom kjøkkenet.

Så en til.

Delene hadde falt til bakken.

— Problem løst.

I noen sekunder var det total stillhet.

Så sukket Veronique.

“Claire, ikke begynn.