Men bak dukket det opp et annet dokument. Det hadde ingenting med biler å gjøre. Det hadde tittelen «Forslag til skilsmisseavtale» og inneholdt en klausul om at jeg skulle overlevere huset i San Ángel og anerkjenne en påstått gjeld på 1 200 000 pesos til Darío.

—Skrev de dette mens Camila var på akuttmottaket?

Ingen av dem svarte.

Jeg tok fram telefonen og fotograferte sidene. Darío prøvde å rive dem fra meg, men trakk seg tilbake da han så at to sikkerhetsansatte hadde nærmet seg.

—Jeg trenger å snakke med påtalemyndigheten

—sa jeg—. Og med skadebehandleren, separat.

—Du kommer til å angre

—hvisket Beatriz og reiste seg—. Ingen kommer til å tro på en bitter kone.

Jeg åpnet appen for dashkameraet som jeg selv hadde installert måneder tidligere, etter at jeg hadde funnet en uforklarlig ripe i Mercedesen. Enheten lagret brå bevegelser og sendte en kort kopi når den hadde dekning.

Det var en ny fil. Den viste klokken 18.17.

I miniatyrbildet så man Camila bak rattet. Det var allerede nok til å motbevise dem. Men meldingen som dukket opp over det, gjorde meg iskald: banken min hadde nettopp registrert et forsøk på å logge seg inn på kontoen min fra en telefon jeg ikke kjente.

Og forespørselen var ikke gjort fra sykehuset.

Den var gjort fra huset mitt.

DEL 2

Mens Beatriz fortsatte å skrike til meg fra gangen, så jeg på bankvarselet. Noen var inne i huset mitt, eller i det minste brukte forbindelsen og dataene jeg hadde latt være der. Jeg visste ikke hvilken av de to tingene som var verst.

Jeg blokkerte tilgangen fra appen, endret passordet og ringte bankens sikkerhetslinje. De bekreftet at forsøket hadde mislyktes fordi en ekstra verifisering manglet. Jeg ba om referansenummeret for henvendelsen og om at de bevarte den tekniske loggen.

Deretter ringte jeg Mariana Ibarra, advokaten min. Vi hadde gjennomgått en formuessak i flere måneder, selv om jeg ennå ikke hadde fortalt henne om Camila.

—Ikke signer noe, og ikke gi telefonen din til noen uten at det fremgår hvilke filer de kopierer, sa hun. Først beviser du hvor du var. Deretter ser vi på dokumentene.

Jeg sendte henne fotografier av konvolutten og et skjermbilde av bankvarselet. Hun la merke til noe jeg hadde oversett: skilsmisseavtalen var datert mandagen før. Kollisjonen hadde nettopp skjedd den fredagen.

Darío hadde ikke improvisert skilsmissen for å beskytte elskerinnen sin. Ulykken hadde gitt dem en mulighet til å tvinge meg til å godta en plan som var forberedt på forhånd.

Trafikkbetjenten hørte på min versjon uten at andre var til stede. Jeg viste ham taxituren og loggen over da jeg forlot kontoret. Han sa at jeg måtte avgi forklaring til påtalemyndigheten og vente på sakkyndig undersøkelse av ulykken.

—Jeg vil ikke at de skal bruke telefonen min som eneste bevis, presiserte jeg. Originalminnet er i varebilen. Jeg vil at de skal undersøke det uten å endre det.

Han noterte opplysningene for å ta dem med i rapporten.

Da så jeg det korte opptaket. Camila holdt rattet med én hånd og en mobiltelefon med den andre. Hun rakk å løfte blikket da trafikklyset allerede var rødt.

Bildet ristet; deretter ble det mørkt. Lyden av sammenstøtet fikk meg til å ta av meg hodetelefonene.

Jeg visste ikke hvem som satt i det andre kjøretøyet før jeg spurte uttrykkelig.

—Et par og deres åtte år gamle datter, svarte betjenten. Jenta er under operasjon. Vi vet ennå ikke hvordan det vil gå.

Vreden min ble til noe tyngre. Utenfor diskuterte de hvordan de kunne beskytte Camilas svangerskap. Ingen i den familien hadde spurt om den andre jenta.

Jeg ringte forvaltningen av forretningslokalet mitt. Darío innkrevde husleien fordi han jobbet i et eiendomsmeglerfirma. I åtte måneder hadde 32 000 pesos kommet inn på vår felles konto og gått ut til Asesoría Litoral.

Han sa at vi betalte for en oppussing.

—Kan du sende meg kvitteringene og forvaltningsavtalen?

—spurte jeg.

Den ansvarlige sendte dem til meg. Kontrakten ga Darío rett til å motta husleien, ikke til å råde over pengene til personlige utgifter. Åtte overføringer utgjorde til sammen 256 000 pesos.

I dokumentene jeg hadde samlet inn, sto Beatriz oppført som representant for Asesoría Litoral. Hun var også redd for at jeg skulle gjennomgå regnskapet.

Da jeg gikk ut av rommet, stoppet Darío meg.

—Mamma er nervøs. Du vet hvordan hun blir. Skriv under på det med pickupen, så forhandler vi om huset etterpå.

Ikke gjør det vanskelig.

—Huset kjøpte jeg før vi giftet oss. Vi har særeie.

—Du gjør alltid alt om til tall.

—Fordi tallene ikke endrer versjon når du avdekker dem.

Camila lyttet fra benken. For første gang virket uttrykket hennes ikke overlegent, men redd.

—Darío sa til meg at du allerede hadde godtatt skilsmissen

— slapp hun ut

—. At det bare manglet en signatur.