Juridisk sett ville det snart bli det.

Men i hjertene deres var han fortsatt «den triste herren på flyplassen».

“Adrien,” svarte hun.

Han senket blikket.

“Ok.”

Om kvelden ga Élodie bøkene til jentene.

Zoe kjente straks igjen avsenderen.

“Er det den triste mannen?”

“Ja.”

Leah åpnet eksemplaret sitt.

Adrien hadde skrevet:

“Til Leah. Jeg gikk glipp av mange av historiene dine. Jeg håper at du en dag vil være villig til å fortelle meg noen av dem. Adrien. »

Camille leste sin.

“Til Camille. Jeg har fått høre at du stiller mange spørsmål. Jeg skulle gjerne hatt muligheten til å svare på dem en dag. Adrien. »

Zoe hadde mottatt:

“For Zoé. Jeg har fått høre at du ikke liker det når voksne kompliserer ting. Det gjør ikke jeg heller, nå. Adrien. »

Zoe så straks opp.

“Hvorfor ligner han på oss?”

Élodie satte seg ved siden av dem.

Hun hadde gjentatt denne samtalen flere ganger med psykologen.

Men ingen mengde trening kunne forberede hjertet hans.

“Han er egentlig ikke den som ligner på deg.”

Tre små ansikter vendte seg mot henne.

“Du er som ham. Adrien er din biologiske far. »

Leah forsto det første.

“Pappaen vår? Seriøst? »

“Ja.”

Camille rynket pannen.

“Men hvor var han?”

Élodie velger ordene sine med omhu.

“Han gjorde en veldig stor feil. Han forsto ikke sannheten da du fortsatt var i min livmor. Så tok også andre voksne dårlige valg. »

Zoé krever:

“Han visste ikke at vi eksisterte?”

“Nei.”

reflekterte Camille.

“Og nå vet han det?”

“Ja.”

“Er han trist for det?”

Élodie kjente øynene fylle seg.

“Mye.”

Det første møtet ble arrangert åtte dager senere.

Adrien kom 15 minutter for tidlig.

Han hadde på seg jeans, en marineblå genser og joggesko.

Da Leah så ham gjennom vinduet, hvisket hun:

“Han ser mindre ut som en milliardær.”

Élodies mor undertrykte en latter.

Adrian kom inn alene.

Uten assistent.

Uten synlige vakter.

Han holdt avstand til jentene.

Camille angrep umiddelbart.

“Hvorfor trodde du ikke på mamma?”

Adrien ble blek.

Psykologen grep inn forsiktig.

“Du kan svare hvis du vil.”

Han satte seg på huk for å være på deres nivå.

“Fordi jeg var veldig sint og trodde jeg allerede visste alt.”

“Men mamma løy?”

“Nei.”

Hans svar kom umiddelbart.

“Moren din snakket sant. Det var jeg som ikke ville høre på ham. »

Élodie kjente noe knytte seg i brystet.

Zoe krysset armene.

“Det var slemt.”

Adrian nikket.

“Ja.”

“Sa du unnskyld?”

Han så på Élodie.

“Ikke nok.”

Zoe virket å tenke som en liten dommer.

Så ga hun ham en lilla blyant.

“Lag en hest.”

Adrien blunket.

“Nå?”

“Ja.”

Slik begynte forholdet deres.

Ikke med en omfavnelse.

Ikke med en stor tale.

Med en fryktinngytende trukket lilla hest.

Da Adrien var ferdig, brast Lea ut i latter.

“Det ser ut som en potet med bein!”

Adrien betraktet tegningen sin.

“Jeg driver et selskap med 18 000 ansatte, og jeg har nettopp oppdaget min grense.”

For første gang fra flyplassen lo de tre jentene sammen med ham.

Kampen varte i 48 minutter.

Til slutt var det ingen som kalte ham «pappa».

Adrien ba om ingenting.

Det andre møtet varte i én time.

Den tredje endte med pannekaker på en liten kafé hvor ingen kjente ham igjen.

Så kom den første virkelige konflikten.

Adriens mor, Hélène Delcourt, fikk vite om barnebarna hennes.

Hun krevde å møte dem umiddelbart.

Élodie nektet.

Hélène dro deretter til Maître Bessons hus, rasende.

“Hun skjulte 3 barn for familien vår i 5 år!”

Adrien var til stede.

Élodie også.

Helene vendte seg mot henne.

“Du kunne ha funnet en måte. Du burde ha insistert. »

Élodie ble rasende.

Før hun svarte, la Adrien hånden på bordet.

“Mamma, det er nok.”

Helena var målløs.

« Adrien… »

“Hun sendte dokumenter. Moren hans ringte. Legen hennes ringte. Og da Élodie prøvde å vise meg ultralyden foran meg, nektet jeg å se. »

“Men Sandrine… »

“Sandrine gjorde ting verre. Jeg startet dem. »

Helene ristet på hodet.

“Denne kvinnen fratok deg likevel døtrene dine.”

Adrien reiste seg.

“Nei. Du vil aldri fortelle denne versjonen foran dem. »

Stillheten ble iskald.

“Aldri,” gjentok han. “De vil ikke vokse opp og tro at moren deres brukte dem mot meg bare fordi denne historien skammer oss.”

Élodie så lenge på ham.

Den dagen endret noe seg.

Hun tilga ham ikke.

Men for første gang trodde hun at han kanskje var faren deres.

Noen uker senere spurte Camille:

“Kan Adrien komme på skolens vitenskapsfestival?”

Han kom.

Uten sjåfør foran porten.

Uten kostyme.

Uten fotograf.

Léa presenterte et eksperiment om spiring.

Camille hadde laget et lite vannfilter.

Zoe hadde bygget en vulkan omgitt av dinosaurer fordi, ifølge henne, «vitenskap uten dinosaur er trist.»

Adrien tok hvert prosjekt på alvor.