Jeg grep telefonen fra nattbordet. Den fremmede mannen satte straks kursen mot døren.
– Jeg går. Jeg vil ikke ha noe med dette å gjøre.
– Stopp! ropte jeg. – Jeg ringer politiet!
Svigermoren min forsøkte å rive telefonen ut av hendene mine, men jeg dyttet henne unna og løp ut av soverommet og ut i gangen.
Hendene mine skalv så mye at jeg knapt klarte å slå nummeret. Noen minutter senere kom politiet til huset.
Mannen rakk ikke å dra. Politibetjentene pågrep ham rett ved inngangsdøren.
Da jeg fortalte om melken og tablettene, tok en av politibetjentene straks hånd om glasset og esken som svigermoren min ennå ikke hadde rukket å gjemme.
Jeg vet fortsatt ikke nøyaktig hva hun hadde tenkt å gjøre den natten, eller hvorfor hun trengte denne mannen, selv om jeg har noen forferdelige mistanker.
Men én ting forsto jeg helt klart.
Alle de foregående kveldene, når hun hadde stått ved sengen min med et glass melk og sagt kjærlig: «Drikk den, så blir det lettere for deg å sovne», hadde heller ikke vært et uttrykk for omsorg.
