Major Grant lo da høyt.
«Tillatt?»
Han så seg rundt og ventet på at de andre offiserene skulle le med ham. Flere gjorde det. En av dem lente seg tilbake i stolen, tydelig underholdt av det som skjedde.
Men kvinnen lo ikke.
Hun bøyde seg rolig ned, plukket opp den grå skjorten fra stolen og brettet den pent over armen. Deretter tok hun kaffekoppen og satte den midt på bordet.
«Major Grant», sa hun med rolig stemme, «hvor lenge har du tjenestegjort ved Fort Mason Ridge?»
Han løftet haken.
«Ti år. Hvorfor spør du?»
«Da burde du vite at alle som oppholder seg på denne basen, er underlagt militærets regler. Inkludert deg.»
Latteren stilnet gradvis.
Grant smalnet øynene.
«Pass deg for hvordan du snakker til meg, kvinne.»
Hun så på ham uten å blunke.
«Det er akkurat det jeg ber deg om å gjøre.»
Han tok et skritt nærmere bordet.
«Jeg bryr meg ikke om hvem du tror du er. Du sitter på en plass som er reservert for offiserer. Du har ingen uniform, ingen synlige identifikasjonsmerker og ingen tillatelse jeg har sett. Så nå reiser du deg, tar tingene dine og forlater spisesalen.»
Kvinnen nikket langsomt.
«Du har rett i én ting, major. Du har ikke sett identifikasjonen min.»
Hun åpnet den lille svarte vesken sin.
Grant smilte triumferende, overbevist om at hun endelig hadde forstått alvoret.
Men smilet forsvant da hun tok frem et mørkeblått legitimasjonskort med en gullfarget ørn på forsiden.
Hun la det på bordet mellom dem.
«Les det.»
Grant så ned.
Først virket han irritert. Så forvirret. Deretter ble ansiktet hans merkbart blekere.
Han tok kortet opp, snudde det og leste navnet en gang til.
GENERAL ELIZABETH MORGAN.
Under navnet sto stillingen hennes: Inspektør ved forsvarsdepartementets kontor for militær integritet.
Han svelget.
«General Morgan?»
«Det stemmer.»
Ingen lo lenger.
Mannen som bare noen sekunder tidligere hadde tømt vann over bordet hennes, sto nå urørlig med identifikasjonskortet i hånden.
«Jeg var ikke klar over at De skulle besøke basen i dag, frue.»
«Det er åpenbart.»
Hun tok kortet tilbake og la det forsiktig i vesken.
«Men la oss snakke om noe viktigere enn besøksplanen min, major.»
Grant rettet ryggen.
«Ja, general.»
Hun pekte på det våte bordet.
«Du tok glasset mitt uten tillatelse. Du helte ut vannet mitt for å ydmyke meg foran kollegene dine. Og da jeg spurte hvem som hadde gitt deg rett til å behandle meg slik, valgte du å gjøre narr av spørsmålet.»
«General, jeg beklager. Jeg trodde—»
«Du trodde at fordi jeg ikke bar uniform, kunne du behandle meg som om jeg ikke fortjente respekt.»
Ordene hennes var rolige, men de traff hardere enn et rop.
«Det er nettopp derfor jeg er her.»
Grant stirret på henne.
General Morgan tok frem en liten notatbok.
«Jeg har tilbrakt de siste tre ukene med å undersøke klager fra personell ved denne basen. Klager om offentlig ydmykelse, misbruk av myndighet og offiserer som bruker rangeringen sin til å skremme mennesker som ikke kan forsvare seg.»
Hun lot blikket gli over bordene.
«Jeg ønsket å se hvordan denne basen fungerte når ingen trodde at en inspektør var til stede.»
En ung løytnant ved vinduet sluttet å spise.
En annen offiser senket blikket.
Grant forsøkte å samle seg.
«General, denne situasjonen er blitt misforstått. Jeg håndterte bare et spørsmål om adgang og regler for spisesalen.»
«Da kan du forklare hvorfor du ikke ba om legitimasjonen min før du begynte å ydmyke meg.»
Han åpnet munnen, men fant ingen svar.
«Og hvorfor du mente at det var akseptabelt å helle vann over bordet mitt.»
Stillheten i rommet ble nesten uutholdelig.
General Morgan lukket notatboken.
«Major Grant, jeg kommer ikke til å avgjøre saken din basert på én hendelse. Det ville være urettferdig. Men jeg vil sørge for at denne hendelsen blir dokumentert, og jeg vil snakke med personellet som var vitne til den.»
Hun vendte seg mot den unge løytnanten ved vinduet.
«Løytnant, hva heter du?»
Han reiste seg så raskt at stolen skrapte mot gulvet.
«Løytnant Daniel Brooks, general.»
«Så du hva som skjedde her?»
Grant snudde seg skarpt mot ham.
Det var et kort blikk, men det inneholdt en tydelig advarsel.
Brooks så det. Alle så det.
Han trakk pusten.
«Ja, general. Jeg så det.»
«Fortell meg hva du så. Ikke hva du tror jeg ønsker å høre. Bare sannheten.»
Løytnanten så på Grant, deretter på generalen.
«Major Grant tok glasset fra Dem, helte ut vannet og gjorde narr av Dem foran hele spisesalen. De ba ham forklare hvem som hadde gitt ham tillatelse til å snakke slik. Han fortsatte å latterliggjøre Dem.»
Grant ble rød i ansiktet.
«Brooks, du trenger ikke—»
«Jo, det trenger han», avbrøt general Morgan. «Han har akkurat blitt bedt om å fortelle sannheten.»
Hun så tilbake på løytnanten.
