Rogelio tok to raske skritt frem, grep legen i kragen på skjorten og løftet ham opp mot veggen med en slik kraft at koppen knuste mot gulvet.

— Ikke fortell meg om demens, din feiging, hvisket Rogelio tett opp i ansiktet hans. — Jeg har sett nok skader til å vite forskjellen på et fall og en knyttneve. Du har slått din egen mor fordi hun stilte spørsmål ved pengene du stjal fra klinikkens budsjett, ikke sant?

Adrián skalv, men prøvde å opprettholde fasaden. — Hvis du rører meg… vil hele byen snu seg mot deg! Jeg er legen her! Uten meg dør folk av blindtarmbetannelse og feber! Hvem skal redde dem hvis du ødelegger meg?

KAPITTEL 2: Byens speil

Rogelio slapp taket i ham med et hånlig støt. Han så på legen med dyp forakt.

— Det er der du tar feil, Adrián. En by dør ikke fordi den mangler en lege som slår moren sin. En by dør den dagen den velger å se den andre veien.

Rogelio snudde seg og gikk ut.

Han reiste tilbake til Lupitas pub. Der satt Doña Mercedes innpakket i tepper. Hun så på Rogelio med tårer i øynene og ba ham innstendig om å reise sin vei.

— Ikke gjør noe mot ham, gråt hun. — Han er alt jeg har igjen.

— Nei, Doña Mercedes, sa Rogelio mildt og la hånden sin over hennes skjelvende fingre. — Du er alt han burde ha vært takknemlig for. Men du trenger ikke å beskytte ham lenger.

Rogelio dro ikke derfra. Han tok opp telefonen og ringte en gammel venn i statsadvokatembetet i Oaxaca, og sendte samtidig bildene av kvinnens skader til en uavhengig etterforsker og en journalist han kjente i regionen.

KAPITTEL 3: Fallvinden over San Jacinto

Neste formiddag sto Dr. Adrián Cárdenas utenfor klinikken sin som vanlig, klar til å ta imot pasienter. Men i stedet for syke mennesker som ventet på hjelp, svingte to politibiler og en bil fra helsedepartementet inn på grusplassen.

Betjentene gikk rett bort til legen og tok frem arrestordren.

— Dr. Adrián Cárdenas, du er siktet for grov vold i nære relasjoner, dokumentforfalskning og underslag av offentlige midler til helseklinikken.

Ryktet spredte seg gjennom San Jacinto del Río som en steppebrand. Naboer kom ut av husene sine. De så på legen i håndjern, og deretter på Doña Mercedes som kom støttet av Lupita og Rogelio ut fra puben.

Først var det helt stille. Så begynte en eldre kvinne å gråte høyt.

Flere innbyggere som i månedsvis hadde hvisket om merkelige merker på Mercedes’ armer, eller hørt ropene fra huset om natten, skjønte plutselig at de hadde holdt kjeft for lenge. De hadde trodd at fordi han var lege, var han hevet over loven. Men sannheten var at ingen lege kan helbrede en by hvis hans egen samvittighet er syk.

KAPITTEL 4: Veien videre

En uke senere var Dr. Adrián varetektsfengslet i påvente av rettssak i Oaxaca, ute av stand til å betale kausjon ettersom bankkontoene hans var frosset på grunn av underslagene.

Helsevesenet i regionen sendte en midlertidig, hederlig lege for å overta klinikken, mens kommunen startet granskning av alle midler.

Tidlig om morgenen, før tåken hadde lette helt fra åsene, stod Rogelio «El Toro» ved motorsykkelen sin utenfor Lupitas pub.

Doña Mercedes kom ut på verandaen. Hun hadde på seg en ren, mørkeblå skjorte, og selv om ansiktet fremdeles bar merkene etter slagene, var blikket hennes rolig og oppreist.

— Skal du dra igjen, gutten min? spurte hun lavt.

Rogelio tok på seg hjelmen, men stanset og så på henne med et mildt smil under det tykke skjegget.

— Jo, Doña Mercedes. Veien kaller på meg igjen. Men jeg vet hvor jeg kan finne deg neste gang jeg kjører forbi.

Hun nikket, og for første gang på mange år trengte hun ikke å skjule seg bak frykt eller andres løgner. Hun vinket farvel mens motorsykkelen brummet i gang og kjørte ned mot kysten, gjennom en by som endelig hadde våknet opp fra mørket.