Jeg hadde aldri tenkt på at det å være favoritt kom med sin egen byrde.
Hun så oppriktig rystet ut.
“Du sa at Nicole ikke brydde seg om familieting. At hun ikke ønsket høytider. At hun alltid var for opptatt.”
Jeg stirret på moren min.
Patricias uttrykk svarte før ordene hennes rakk det.
“Det var ikke sant,” sa jeg.
“Nei.”
Natalie så på meg.
“Hvor mange ganger inviterte du henne?”
Moren min sa ingenting.
“Mamma.”
“Flere.”
“Og du sa at hun takket nei?”
Patricia dekket ansiktet et øyeblikk.
Jeg husket julen to år tidligere.
Jeg hadde spurt om de skulle lage middag.
Mamma hadde sagt at Natalie og Terrence var på reise.
Senere så jeg fotografier på nettet.
De hadde alle vært sammen.
Jeg hadde overbevist meg selv om at det måtte finnes en forklaring.
Tilsynelatende var det det.
Bare ikke en god en.
Natalies stemme skalv.
“Hvorfor?”
Patricia tørket øynene.
“Fordi hver gang dere to var sammen, følte jeg meg dømt.”
“Av hvem?”
“Alle sammen.”
Der var det.
Det skjulte maskineriet under år med familiespenning.
Ikke hat.
Ikke en stor konspirasjon.
Usikkerhet.
Sammenligning.
Utseende.
Moren min hadde brukt så mange år på å arrangere familien vår for andres godkjenning at hun til slutt begynte å sette oss opp mot hverandre.
“Jeg likte å fortelle folk om livet ditt,” sa hun til Natalie. “Turene. Terrences karriere. Leiligheten din. Og Nicole…”
Hun så på meg.
“Jeg visste ikke hvordan jeg skulle forklare livet ditt.”
Jeg smilte nesten.
“Du kunne sagt at jeg eide huset ditt.”
Terrence laget en overrasket lyd som kunne vært en latter.
Selv Natalies munn rykket til.
Faren min lo ikke.
Han hadde blitt veldig stille.
Til slutt så han på de tre konvoluttene.
“Hvor lang tid har vi på oss til å bestemme oss?”
“Tretti dager,” sa jeg.
Han nikket.
Så, uten å se på meg, spurte han om noe jeg aldri hadde forventet.
“Vil du komme til huset før det?”
Jeg studerte ansiktet hans.
“For hva?”
“For å snakke.”
“Om leiekontrakten?”
Han ristet på hodet.
“Om hvordan vi kom hit.”
For første gang på mange år hørtes faren min mindre ut som en mann som forsvarte sin posisjon og mer som en som var usikker på om han fortsatt forsto sin egen familie.
Jeg nikket.
“Kanskje.”
Det var ikke tilgivelse.
Det var ikke forsoning.
Men det var ærlig.
Det var mer enn vi hadde gått inn i rommet med.
Mens alle begynte å samle sammen tingene sine, tok Natalie på armen min.
“Kan jeg snakke med deg alene?”
Vi ventet til foreldrene våre og Terrence hadde dratt.
Så lukket hun døren til konferanserommet.
“Det er noe annet du må vite.”
Magen min strammet seg.
“Hva?”
Hun satte seg ned igjen.
“Om tvangsauksjonen.”
“Jeg vet allerede om tvangsauksjonen.”
“Nei,” sa hun mykt. “Du vet hva mamma og pappa sa til deg forårsaket det.”
Jeg stirret på henne.
Hun åpnet vesken og tok ut en brettet kopi.
“Jeg fant dette i går kveld mens pappa lette etter leiekontrakten sin.”
Hun skjøv siden mot meg.
Det var en gammel kontoutskrift.
Nær bunnen var det en overføring.
En veldig stor en.
Mottakerens navn ga ingen mening.
Jeg leste den to ganger.
Så så han opp.
“Natalie…”
“Jeg tror pappa mistet huset da han prøvde å beskytte noen.”
“Hvem?”
Hun ristet på hodet.
“Jeg vet ikke.”
Men jeg innså én ting.
Destinasjonskontoen tilhørte et selskap jeg bare hadde hørt om én gang før.
Et selskap faren min hadde forbudt oss å snakke om da vi var barn.
Og plutselig var ikke tvangsauksjonen den eldste familiehemmeligheten i rommet.
-SLUTT PÅ DEL 2, –TRYKK NEX DEL NEDERST PÅ SIDEN FOR Å LESE NESTE DEL
