“Kom igjen,” hvisket han med et smil. “En siste dans.”
Claire ler mykt.
De sto ved det turkise bassenget bak villaen, omgitt av stearinlys, champagneglass og dusinvis av gjester som hadde kommet for å feire bryllupet deres. Kvelden hadde vært praktfull. Nesten perfekt.
Claire la en hånd på Juliens skulder.
“Du har allerede danset med meg tre ganger.”
“Og jeg er ikke ferdig.”
Han snudde den forsiktig.
Gjestene lo og applauderte.
Claire smiler.
I et kort øyeblikk følte hun seg helt trygg.
Hun hadde ingen anelse om at noen meter unna holdt Hugo, Juliens beste venn, en telefon hvis kamera allerede filmet.
Claire har aldri sett ham.
Hun la aldri merke til det korte blikket Julien utvekslet med Hugo.
Hun så i hvert fall ikke det lille nikket.
Julien strammet så armen rundt livet hennes.
“Klar?”
“For hva?”
Han lo.
Før Claire forsto hva som skjedde, flyttet Julien vekten sin og dyttet henne bakover.
Øynene hans ble store.
“Julien!”
Hælen hans gled på den våte steinen.
I neste øyeblikk falt hun i bassenget.
PLASK.
Det store hvite skjørtet på brudekjolen hennes foldet seg ut på det turkise vannet.
Musikken fortsatte i noen sekunder.
Så kom latteren.
Ikke fra alle.
Men nok er nok.
Claire kom opp til overflaten, pesende.
Håret hennes var presset mot ansiktet. Sminken hennes hadde rent under øynene. Flikene på brudekjolen hennes svevde rundt henne som en enorm hvit sky.
Hun stirret på Julien.
Han sto på kanten av bassenget og lo.
“Du skulle sett ansiktet ditt!” ropte han.
Noen av gjestene lo igjen.
Noen applauderte.
Noen andre tok telefonen.
Claire rørte seg ikke.
Hun bare så på ham.
Mannen hun hadde giftet seg med mindre enn en time tidligere.
Mannen som hadde lovet, foran alle, at han alltid ville beskytte sin verdighet.
Stemmen hans gjorde endelig seg hørt.
“Du visste at jeg aldri ville bli filmet i en ydmykende situasjon.”
Juliens smil falmet.
“Claire, det var bare en spøk.”
“En spøk?”
Hun gikk sakte mot trappene ved bassenget.
Brudekjolen hennes slepte tungt i vannet.
En brudepike ved navn Amelie stormet frem med et håndkle.
“Claire, her.”
Claire tok imot den, skjelvende i hendene.
Julien nærmet seg.
“Du overdriver.”
Claire så på ham.
“Jeg falt i et svømmebasseng i brudekjole fordi du dyttet meg.”
“Jeg prøvde å gjøre kvelden minneverdig.”
“Det er minneverdig.”
Stemmen hans var myk.
“Men ikke av den grunnen du forestiller deg.”
Latteren var borte.
Gjestene begynte å se ukomfortable ut.
Claire kom seg opp av bassenget.
Vannet sildret fra det enorme skjørtet ned på marmoren.
Så så hun Hugo.
Han sto ved baren.
Og han la noe i innerlommen på jakken sin.
En telefon.
Claire stirret på ham.
« Hugo. »
Han stoppet.
“Filmet du?”
Ingen svarte.
Claire så på Julien.
Julien svarte altfor raskt.
“Alle filmer i bryllup.”
Claire kjente magen knyte seg.
Denne setningen hørtes ikke spontan ut.
Det virket forberedt.
Amelie tok på armen til Claire.
“Kom med meg.”
Claire fulgte henne inn i villaen.
Så snart døren til rommet lukket seg, låste Amélie den.
Så snudde hun seg.
Ansiktet hans var blekt.
“Jeg må vise deg noe.”
“Hva?”
Amélie tok frem telefonen sin.
“Det er en gruppesamtale.”
Claire stirret på skjermen.
Bandet het The Wedding Crew.
Skjermen var fylt med meldinger.
Hugo:
Dette må skje på det tidspunktet hun tror de gjør den romantiske dansen.
En annen person:
Sørg for at noen tar bilde av ansiktet hennes når hun går i vannet.
Så Julien:
Hun kommer til å drepe meg, men det vil være verdt det.
Claire sluttet å puste.
Hun bladde nedover siden.
En ny melding dukket opp.
Hvis videoen går viralt, kan vi sende den til siden for mislykkede bryllup.
Så Hugo:
Og del pengene som kommer fra det.
Claire senket sakte telefonen.
“Penger?”
Amélie nikket.
“Jeg fant dette for tre dager siden.”
Claire så på henne.
“Tre dager?”
“Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre.”
“Du kunne ha fortalt meg det.”
“Julien sa at du visste det.”
Claire lo brutt.
“Jeg visste det?”
Amelie senket blikket.
“Jeg beklager.”
Claire vendte seg mot speilet.
Kvinnen som stirret tilbake på henne, så ikke ut som en brud.
Det vakre håret hennes var skadet.
Kjolen hennes var gjennomvåt.
Mascaraen hennes hadde rennet nedover kinnene.
Men ingenting av dette var like smertefullt som meldingene.
Julien hadde ikke bare kommet med en dum spøk.
Han hadde planlagt det.
Med andre mennesker.
For et kamera.
Og kanskje for penger.
Claire tørket en tåre fra kinnet.
“Gi meg telefonen.”
Amélie ga den til ham.
Claire gikk mot døren.
“Hvor skal du?”
“Spør mannen min hvorfor ekteskapet vårt ble hans forretningsprosjekt.”
Hun åpnet døren.
Musikken nede hadde startet igjen.
Claire gikk ut på terrassen, kun kledd i en hvit morgenkåpe over den gjennomvåte brudekjolen.
Hver samtale døde sakte ut.
Julien så opp.
