Som om de var skjøter, aksjer eller fast eiendom.

Sofia tok et skritt frem.

“Nei. De er mine barn. Du så dem ikke bli født. Du klemte dem ikke når de hadde feber. Du solgte ikke klokken din for å betale for bleier. Du jobbet ikke 18 timer med tre sprinkelsenger ved siden av deg. Du har ingen rett til å si at de tilhører deg.

Doña Victorias blikk ble hardt.

“Mine advokater og jeg skal se på det.”

Og så kom det en vending som ingen hadde forventet.

Renata lo bittert.

Det er ikke en hånlig latter.

Latteren til en som nettopp har innsett at hun også har blitt brukt.

“Selvfølgelig skal de ha ham representert av advokater,” sier hun og tar av seg de hvite hanskene. “Som alt annet i denne familien.”

Doña Victoria betrakter henne.

“Renata, tais-toi.

“Nei, madame.” Ikke lenger.

Hagen falt tilbake i stillhet.

Renata vendte seg mot Miguel.

“Moren din fikk meg til å signere en ektepakt for tre dager siden. Den fastslo at hvis jeg ikke fikk en sønn i løpet av de to første årene, ville jeg miste alle rettigheter til familiearven.

Miguel så på henne, forvirret.

“Hva?”

—Han uttalte også at ethvert barn født utenfor ekteskap skulle utfordres, diskrediteres eller kjøpes.

Sofia frøs.

Doña Victoria knyttet kjeven.

“Dette er privat informasjon.

Renata tok av seg forlovelsesringen og holdt den opp i været.

“Nei. Dette er absurd.

Senatoren tok et skritt mot datteren sin.

“Renata, hva sier du?”

Hun så på gjestene.

Stemmen hans skalv, men den brøt ikke.

“Jeg sier at dette ekteskapet ikke var et kjærlighetsekteskap. Det var en kontrakt. Fru Victoria ville ha etternavnet mitt og livmoren min. Og hvis Sofia noen gang dukket opp med barn, hadde de planlagt å ødelegge henne. »

Mumlingen utviklet seg til en skandale.

Mobiltelefoner ble tatt ut av poser og lommer.

Doña Victoria har fullstendig mistet besinnelsen.

“Slå av de telefonene!”

Men det var for sent.

Sofia hadde ikke forventet dette harde slaget.

Hun hadde kommet forberedt på å avsløre sannheten om barna sine, ikke for å finne ut at Renata også var en brikke på sjakkbrettet.

Miguel så på moren sin i skrekk.

“Er det sant?”

Doña Victoria svarte ikke.

Og igjen svarte stillheten.

Miguel nærmet seg Sofia. Han knelte foran barna, men prøvde ikke å ta på dem.

Hun hadde tårer i øynene.

“God morgen,” sa han, stemmen brast. Jeg heter Miguel.

Leo så alvorlig på ham.

“Du fikk moren min til å gråte.”

Denne setningen stakk ham som en kniv.

Miguel senket hodet.

“Ja.” Og det er noe jeg kommer til å angre på resten av livet.

Sofia kjente hjertet lukke seg og åpne seg samtidig.

Ikke fordi jeg tilga ham.

Men fordi, for første gang, gjemte han seg ikke bak noen.

Doña Victoria s’avança furieusement.

“Reis deg, Miguel. Ikke ydmyk deg foran denne kvinnen.

Miguel reiste seg sakte.

Men han adlød ikke.

Han fjernet det hvite knapphullet fra jakken og slapp det på gulvet.

“Ekteskapet er annullert.”

Renata lukket øynene, som om den setningen hadde gitt henne pusten tilbake.

Senatoren vendte seg bort fra Miguel med forakt.

“Vi snakker om konsekvensene senere.”

Miguel nikket.

“Jeg vil akseptere dem.”

Så så han på Sofia.

Jeg kommer ikke til å beklage her bare for å se bra ut. Jeg fortjener det ikke. Men jeg ønsker å møte deg, hvis du tillater det. På dine premisser. Med advokater. Med terapi. Som du bestemmer.

Sofia svarte ikke umiddelbart.

Fordi det ikke var en billig roman.

Tre tårer var ikke nok til å veie opp for fire år med forsømmelse.

Å annullere et ekteskap var ikke nok til å bli far.

Doña Victoria lo tørt.

“Den beveger seg. Men disse barna er i Alcázar. Og jeg skal kjempe for dem.

Sofia åpnet vesken sin igjen.

Han tok ut en ny USB-pinne.

Hun holdt den opp foran alle.

“Det er derfor jeg også har tatt med dette.”

Doña Victoria forblir urørlig.

Sofia regarda M. Cárdenas.

“Opptak av truslene dine mot min tidligere advokat.” E-poster hvor du beordret at jeg skulle følges opp under graviditeten. Betalinger til privatdetektiver. Og en samtale hvor du tydelig sier at hvis jeg fikk barn med Miguel, ville du tatt fra meg omsorgen min “selv om jeg måtte bestikke halve familieretten.”

Doña Victorias ansikt mørknet.

Miguel ble enda blekere.

“Visste du at jeg var gravid?”

Spørsmålet var en stein.

Sofia frøs.

Det var en hemmelighet hun selv var uvitende om.

Doña Victoria svarte ikke.

Renata la en hånd for munnen.

Miguel tok et skritt mot moren sin.

-Visste du det?

Doña Victoria prøvde å holde masken oppe.

“Jeg beskyttet familien min.

Miguel Tituba.

For i det øyeblikket forsto han at han ikke bare hadde vært en feiging.

Han hadde også blitt manipulert.

Sofia følte sinne, men ingen medlidenhet.