– Ja, sa Charles. – Det er ti hektar med giftig jord, men det er også det siste åpne området ved vannet i det nabolaget. Julian vil selge det til et kjemisk gjenvinningsselskap for førti millioner dollar. Hvis det skjer, vil boligverdiene i hele Braddock falle til null, og luften der borte vil bli ubeboelig for de få familiene som er igjen.

– Inkludert søsteren min og barna hennes, sa Grace lavt. Sinnet hennes var ikke lenger rettet mot mannen ved bordet, men mot den usynlige maskinen hun alltid hadde visst fantes der ute – maskinen som malt opp folk som ektemannen hennes. – Og hva gjorde du med det? Du rømte?

– Jeg rømte, nikket Charles uskjermet. – Jeg gikk ut av kontoret i Downtown, slo av telefonen min, og begynte å gå. Jeg gikk til føttene mine blødde. Da jeg sank ned på den benken ved 61C-ruten, trodde jeg at jeg var ferdig. Jeg ventet bare på at hjertet skulle stoppe.

Han så bort på Emma, som nå satt stille med et jordbær i hånden og lyttet.

– Og så kom det et barn med halvparten av en peanøttsmørsandwich. Hun så ikke en milliardær. Hun så ikke en ruin av en mann. Hun så bare noen som trengte næring. Og i det øyeblikket skjønte jeg at hvis jeg dør nå og lar Julian ta alt, dør jeg som en kujon.

Grace gikk langsomt bort til bordet og satte seg ned naprzeciwko mannen som hadde vært navnet på alle hennes mareritt i ti år.

– Hva vil du, Charles?

– Jeg har femtifem prosent av aksjene i Whitmore Holding, sa han og lente seg frem. – Enkeltflertall. Men Julian har advokatene, og han har styret på sin side. De vil prøve å kjennmelde min avgjørelse på mandag under påskudd av at jeg er mentalt uskikket. Jeg trenger noen som ikke kan kjøpes. Jeg trenger en som kjenner den virkelige skaden selskapet mitt har gjort, og som kan stå i retten og fortelle sannheten før jeg signerer over skjøtet på Braddock-tomten til en stiftelse for beboerne.

Grace lo kort – en tørr, usikker lyd.

– Du vil at jeg skal være ditt vitne? En servitrise fra en diner i South Side?

– Du er enken etter David Parker, sa Charles stødig. – David var tillitsvalgt. Han skrev ti sider med rapporter om sikkerhetsmanglene før vi stengte. De rapportene ble gjemt bort av mine jurister. Hvis du har kopiene… hvis du har hans dagbøker… kan vi stoppe Julian.

Grace frøs. Hånden hennes gikk automatisk mot den nederste skuffen i skjenken i stuen – der Davids gamle, skinninbundet skrivebok lå innhyllet i et tykt klede.

Kapittel III: Slaget om Braddock

Mandag morgen var Pittsburgh dekket av et lag med skitten, halvtinet snø.

Bygningen til Whitmore Financial Center i Downtown raget opp mot den grå himmelen som en søyle av svart glass og stål. Utenfor sto den samme raden med svarte SUV-er, men denne gangen var de ledsaget av tre nyhetsbiler fra lokale TV-stasjoner.

Grace gikk gjennom den overdådige svingdøren i marmorlobbyen. Hun var kledd i sin eneste mørke drakt – den hun hadde brukt i Davids begravelse. Ved siden av henne gikk Emma, som holdt henne hardt i hånden, kledd i den nye, varme genseren Charles hadde brakt.

I 42. etasje var styrerommet innredet med mørk valnøtt og italiensk skinn. Rundt det ti meter lange bordet satt tolv menn og kvinner i drakter som kostet mer enn Grace tjente på et halvt år.

Ved enden av bordet sto Julian Whitmore – en mann i trettiårene med sin fars skarpe trekk, men med et blikk som manglet enhver form for tyngde eller tvil.

– Hva er dette for et teater, far? spurte Julian kaldt da Charles trådte inn, støttet av en enkel tre-stokk. – Du henter inn en servitrise og et barn fra gaten for å blokkere en transaksjon på førti millioner dollar? Styret har allerede stemt. Du er erklært inkompetent til å fatte finansielle beslutninger på vegne av aksjonærene.

– Stemmeprosessen er ulovlig dersom majoritetsaksjonæren leverer inn et veto basert på bevisst mislighold av selskapsstatuttene, sa en rolig stemme bak Grace.

Ut fra skyggen ved døren trådte Eleanor Vance – en av delstatens mest fryktede arverettsadvokater, som Charles hadde hyret to dager tidligere.

Julian lo oppgitt.

– Bevisst mislighold? Av hva da? Tomten i Braddock er en industriell belastning! Salget frigjør kapital som…

– Salget skjuler et miljøkriminalitetsforhold, avbrøt Grace.

Stemmen hennes skar gjennom den polerte luften i styrerommet. Hun tok tre skritt frem til bordet, dro en falmet, blå dagbok ut av vesken sin og smället den ned på den blanke treflaten.