Noen timer senere rygget den pansrede bilen inn på gårdstunet til en vakker, skjermet eiendom i delstaten Querétaro – et sted langt unna maktkampene, blodslitet og skyggene i Mexico by. Huset var omgitt av grønne enger, gamle trær og et trygt gjerde.
Lucía og Mateo gikk ut av bilen og så seg om med vidåpne øyne. Den friske luften luktet av våt jord og blomster, og stillheten her var ikke skremmende, men full av fred.
Alejandro gikk bort til dem og satte seg på kne foran Lucía. Hele sitt liv hadde han trodd at hans oppgave var å herske gjennom frykt og makt. Men da han så på denne litte jenten, forsto han at den største seieren i hans liv ikke var å knuse sine fiender, men å gi disse to barna den fremtiden faren deres hadde dødd for å gi dem.
– Dette er deres nye hjem, sa Alejandro mykt. – Dere skal gå på skolen her. Dere skal aldri mer frykte mørket eller menn i mørke frakker. Og jeg vil personlig sørge for at dere aldri mangler noe.
Lucía så på ham med sine dype, kloke øyne, før hun strakte ut de små armene sine og la dem rundt halsen hans.
– Takk, Señor Alejandro, hvisket hun.
For første gang på så lenge han kunne huske, kjente den fryktede mafiabossen et varmt stikk i brystet og tårer som presset seg frem bak øynene. Han klemte henne inntil seg under den store, mørke skyggen av sin egen frakk, og i det øyeblikket visste de begge at natten i Doctores ikke bare var kvelden da en liten jente ble reddet – det var natten da en fortapt mann gjenfant sin egen sjel.
