Det skarpe klikket fra låsen på tante Brendas veske runget høyt i den plutselig stille spisesalen.
Før jeg rakk å spørre hvor den kjemiske brennende lukten kom fra, stormet Brenda frem. Hun grep et tykt monogrammert tøykle fra nærmeste bestikk og falt på knærne, desperat etter å tørke den sølte buljongen fra den blåkantede bollen min.
Hun prøvde ikke å vaske. Hun gned febrilsk, spredte væsken dypt ned i gulvets korn som om hun prøvde å viske det ut av eksistens.
Buster ga seg ikke.
Min golden retriever plantet forpotene fast på kanten av vannpytten og slapp ut et voldsomt, rullende bjeff. Da Brendas hånd kom for nær den sølte væsken, klikket Buster med kjeven noen centimeter fra akrylneglene sine.
“Få ham bort fra meg!” ropte Brenda, trakk hånden til seg og holdt den mot brystet. “Skal dere alle stå der og se på at dette uhyret angriper meg?”
“Buster, bli,” klarte jeg å si, stemmen skalv. Jeg la en beskyttende hånd på den hovne magen min. Hjertet mitt slo så hardt i brystet at jeg kunne kjenne det i halsen.
Lukten som steg opp fra bakken fikk øynene mine til å renne. Det luktet ikke som den urtekokte kyllingen jeg hadde brukt hele morgenen på å forberede til bestemors hyllest. Det luktet av smeltet plast, kritt og noe sterkt medisinsk, som sprit som lå i solen.
“Det er bare brent hvitløk!” ropte Brenda, stemmen hennes helt ubalansert da hun trådte tilbake på alle fire, klamret seg til det tilskitne håndkleet med den ene hånden og den tunge designervesken med den andre. “Hunden ødela maten, og nå blir han aggressiv! Det var akkurat det jeg snakket om. Du har ingen kontroll over hjemmet ditt, følelsene dine eller det dyret. »
Hun så seg rundt i rommet, desperat på jakt etter støtte.
Tretti av mine slektninger sto frosset i en løs sirkel rundt spisebordet. Bestemoren min hadde bare vært borte i to uker, og sorgen i rommet hadde plutselig blitt til en tung, kvelende spenning.
Onkel Frank, Brendas eldre bror, trådte frem og krysset armene. Han så på de knuste bitene av bestemors antikke terrine og så så på meg med dyp skuffelse.
“Brenda har rett,” mumlet Frank og ristet på hodet. “Du er syv måneder gravid. Du er tydelig overveldet. Hele denne middagen har vært en katastrofe, og avstemningen om arvefølgen er om tjue minutter. Du er ikke i posisjon til å være eksekutor av mammas testament. »
“Jeg klarer det,” sa jeg, stemmen skalv. “Hunden har aldri gjort det. Noe er galt. »
“Det eneste som er galt er din hysteriske oppførsel!” ropte Brenda og pekte med en skjelvende finger på meg. Ansiktet hennes var fortsatt utrolig blekt, en skarp kontrast til den mørke, nervøse svetten som perlet seg i pannen. “Se på deg selv! Du klarer knapt å stå. Du må si opp rollen som bobestyrer nå og legge deg før du skader babyen. »
Den tunge treinngangsdøren smalt opp og traff inngangsveggen med et dunk.
Alle hoppet.
Mannen min, Mark, kom inn i lobbyen med tre poser knust is. Han kastet et blikk på den knuste keramikken, den dampende søplutten av kraft, og sirkelen av slektninger som så sint på meg, og ansiktet hans ble straks hardt.
Han mistet isposene. De traff bakken med et tungt, vått smell.
Med tre lange skritt krysset Mark rommet, og plasserte seg bevisst mellom Brenda og meg. Han spurte ikke hva som hadde skjedd. Han så ikke på den ødelagte terrinen. Han la armen rundt livet mitt og trakk meg forsiktig inntil seg.
“Kona di er en katastrofe, Mark!” spyttet Brenda, selv om hun tok et raskt skritt tilbake og støtte borti en spisestuestol. “Hunden hennes prøvde nettopp å bite meg, og hun sitter bare der og gråter som et barn. Vi har noen alvorlige familiesaker å ordne i kveld. Hun er uskikket til å drive familieeiendommen. »
Noen av de eldre fetterne hvisket enighet.
“Hun var fryktelig stresset,” hvisket tante Susan bakerst i rommet. “Kanskje Brenda burde ta over regnskapet. Bare til babyen kommer. »
Jeg kjente et glimt av iskald panikk. Det var det. Det var Brendas angrepsvinkel. Bestemoren min hadde eksplisitt valgt meg til å forvalte boet hennes fordi hun visste at Brenda i flere år hemmelig hadde tappet penger fra bedriftskontoene hennes. Hvis jeg ble ansett som mentalt uskikket til å fungere som bobestyrer i kveld, ga den alternative klausulen i testamentet direkte myndighet til Brenda.
“Ingen bytter ut håndheveren,” sa Mark kaldt. “Og ingen snakker til ham slik i vårt eget hus.”
“Da får du den aggressive corniaud ut herfra før jeg ringer dyrehjemmet!” skrek Brenda, og klemte vesken så hardt at læret sprakk.
“Han er ikke aggressiv,” avbrøt en ny stemme over ropene.
