Rowan hadde aldri sett en bombe, bortsett fra i filmene, men han visste nok til å forstå én ting:
Donovan Hales helikopter var blitt forvandlet til en kiste.
Han trakk seg tilbake, tok opp telefonen og løftet den for å ta et bilde.
En skygge beveget seg bak ham.
En brennende smerte gikk så gjennom bakhodet.
Han knelte ned.
En hånd lagt over munnen hans.
“Nysgjerrig staldrotte,” hvisket en stemme.
Rowan slo albuebeinet bakover. Mannen bannet. Rowan snudde seg, så mekanikerens ansikt, så raseri, frykt, og så skiftenøkkelen falle igjen.
Han bøyde seg ned.
Slaget skrapte tinningen hans.
Varmt blod rant inn i øyet hans.
Mekanikeren prøvde å gripe ham, men Rowan sparket ham hardt i kneet. Mekanikeren vaklet. Rowan flyktet.
Ikke mot hovedhuset. Ikke til stallene.
I retning heliporten.
For da han kom bak trærne, hadde han hørt helikopterets motor starte.
Da vaktene åpnet bakpanelet med utsikt over halve eiendommen, ba Rowan, liggende på steinstien, om at de skulle se det han hadde sett.
En av vaktene lente seg frem.
En annen tok en lommelykt ut av beltet.
Piloten gikk ut, ansiktet blekt.
Donovan forble helt stille.
Celestes lepper åpnet seg.
Beskyttelsen inne i panelet har blitt stivere.
“Sir,” sa han mykt.
Donovan blunket ikke. “Hva er det?”
Vakten snudde seg akkurat nok til at alle tilstede kunne se ansiktet hans.
“Det er noe her.”
En kvinne skrek.
Folkemengden begynte å mumle, for så å hviske i panikk. Investorene trakk seg tilbake. En kelner mistet et brett. Champagnen fosser ut på brosteinene.
Donovan gikk mot helikopteret.
Celeste grep ermet hans.
“Donovan, ikke gjør det. Dette kan være farlig. »
Han så ned på hånden sin.
Hun slapp ham.
Enheten blinket på det åpne panelet.
Rød. Rød. Rød.
Donovans kjeve trakk seg sammen én gang.
“Få alle av flyet,” sa han. “Ring politiet. Ring rydderydderne. Steng av nabolaget. Ingen går ut. »
Celestes ansikt hadde blitt porselenshvitt.
Rowan så på ham fra bakken.
Hun så på enheten verken med forvirring, eller med skrekk, eller engang med frykt for døden.
Hun så på ham somen hemmelighet som hadde forrådt henne.
En vakt har endelig løsnet grepet om Rowan.
Donovan snudde seg.
“Slipp ham inn.”
Celeste snudde hodet brått mot ham. “Inne?”
“Han trenger en lege.”
“Han anklaget meg for drapsforsøk.”
Donovan stirret på henne. “Og helikopteret ser ut til å være enig med ham.”
For første gang siden noen i Bellworth kjente henne, hadde ikke Celeste Hale et perfekt svar.
De bar Rowan inn i East Saloon, den med blå silkevegger og portretter av den døde Hale som virket desillusjonert med de levende. En guvernante presset håndklær på hodet hans. En lege på gjestelisten, halvfull men kompetent, renset såret og sa at det trengte sting.
Rowan kjente knapt nålen.
Gjennom de åpne dørene kunne han høre godset rakne.
Politisirener i det fjerne.
Sikkerhetsradioer sprekker.
Gjestene blir avhørt.
Celestes stemme, noen ganger dyp, noen ganger høy.
Donovans stemme, aldri hevet.
Dette skremte Rowan enda mer.
Da Donovan Hale kom inn i stuen, virket det som om alle andre krympet.
Han nikket til legen og stilte seg ved siden av Rowans stol.
Et øyeblikk sa ingen av dem noe.
På nært hold så Donovan eldre ut enn på magasinbilder. Ikke svak. Aldri svak. Men utmagret av år med seire som hadde kostet ham mer enn han innrømmet. Håret hennes var svart, grånet ved tinningene. Øynene hans var en kjølig grå farge som Rowan hadde sett før, uten å kunne huske hvor.
“Du reddet livet mitt,” sa Donovan.
Rowan svelget. “Kanskje.”
“Det finnes ikke noe kanskje.”
“Jeg så henne betale for det.”
Donovans uttrykk forble uendret. “Fortell meg alt.”
Så Rowan gjorde det.
Garasjen. Konvolutten. Mekanikeren. Skiltet. Kablene. Det blinkende lyset. Angrepet.
Donovan lyttet uten å avbryte.
Da Rowan var ferdig, snudde Donovan seg mot vinduet. På den andre siden av banen blinket blå og røde blinkende lys på den svarte kabinen i helikopteret.
“Hørte du mekanikerens navn?” spurte Donovan.
“Nei.”
“Noe spesielt?”
Rowan lukket øynene og prøvde å bringe tilbake minner gjennom smerten. “Han hadde et arr under venstre øre. Som en brann. Og han luktet nellik. »
Donovan snudde seg sakte.
Noe hadde endret seg i ansiktet hans.
“Nellik?”
“Ja.”
Milliardærens hånd klemte rundt den sølvfargede spissen på stokken hans, selv om Rowan aldri hadde sett ham bruke en før.
“Mr. Hale?”
Donovan svarte ikke.
En inspektør ankom tjue minutter senere. Det var Mara Ellison, en streng kvinne med kort sølvfarget hår, som ikke tålte rikdom. Hun spurte Rowan med overraskende mildhet, så Celeste uten noen form for mildhet.
Celeste nektet alt.
Hun hevdet at konvolutten inneholdt betaling for reparasjoner av drivhusfontenen.
Hun opplyste at mekanikeren var ansatt av eiendommens vedlikeholdsavdeling.
Hun hevdet at Rowan alltid hadde vært ustabil, bitter og altfor interessert i ting som var utenfor hans rang.
