Det var en annen feil.
Michael kom tilbake ti minutter senere, med telefonen i hånden.
“Jeg fant Emily Rowan.”
Han satte skjermen foran Stallone.
En etterlysning etter et savnet barn opptok hele utstillingsområdet.
Émilie Grace Rowan.
Seks år.
Blondt hår.
Blå øyne.
Savnet i fjorten måneder.
Sist sett nær Briar County, sytti mil fra Carter-eiendommen.
Fotografiet viste en liten jente som smilte.
Hun bar et sølvarmbånd rundt håndleddet.
Michael er en agrandi l’image.
Alle har sett det.
Det samme smale båndet.
Den samme lille hjerteformede låsen.
Stallone så sakte ned på armbåndet han holdt i hånden.
Vanessa hvisket, “Det beviser ikke at det er det samme.”
Michael scrollet nedover siden.
“Politiets bulletin nevner spesifikt et inngravert sølv-identifikasjonsarmbånd som Emily hadde på seg da hun forsvant.”
Vanessa mistet all farge.
Stallone la merke til det.
“Ring sheriffen.”
Vanessa har flyttet.
Raskt.
Hun prøvde å stjele Michaels telefon.
Stallone grep inn mellom dem.
“Ikke gjør det.”
Det stoppet.
“Stallone, tenk på konsekvensene.”
“Til hvem?”
“For oss.”
Han var nær ved å le.
“Datteren min var under et bord, i filler, for ti minutter siden, og du er bekymret for oss?”
Vanessa senket stemmen.
“Du forstår ikke hva du åpner.”
Stallone s’approcha.
“Da forklar det.”
Hun sa ingenting.
Bak dem vred Lily seg i armene hans.
Han senket den forsiktig.
Den lille gutten gikk ustødig mot veggen i bankettsalen.
Herskapshuset var bygget nesten et århundre tidligere, og flere rom hadde fortsatt dekorative trepaneler.
Lily stoppet ved siden av en av dem.
Hun tok på listen.
“Jente.”
Stallone satte seg på huk.
“Hva er galt?”
Vanessa skrek plutselig.
“Les!”
Smårollingen trakk seg unna.
Stallone snudde seg.
Raseriet i Vanessas ansikt varte knapt et halvt sekund.
Så gjemte hun det.
Men Stallone hadde sett det.
Han strøk hånden langs panelet.
Ingenting.
Så fant fingrene hans en kald metallkant skjult under listen.
En lås.
Michael s’approcha.
“Jeg visste ikke at den var der.”
Stallone er ikke pluss.
Han trykket på den.
Trepanelet har flyttet seg.
Bak den var det mørke.
Ikke et skap.
En smal passasje.
De gamle servicetrappene forsvant mellom veggene.
Stallone stirret på sagene.
Carter Manor hadde vært i familien hans i tjueto år.
Han hadde aldri visst at denne passasjen eksisterte.
Men Vanessa hadde tydeligvis gjort det.
Fordi hun trakk seg tilbake.
Lily pekte mot mørket.
“Jenta gråter.”
Da Stallone slo på lommelykten på telefonen, fant han små gjørmete fotspor som gikk ned den skjulte trappen.
Fotavtrykkene var for store til å tilhøre Lily.
For liten til å tilhøre en voksen.
Stallone overlot Lily til fru Bennett.
“Bli hos henne.”
Så gikk han inn i passasjen.
Michael fulgte etter.
Bak dem ropte Vanessa: «Denne trappen er ikke trygg!»
Stallone stoppet.
Snudde seg sakte.
“Hvordan vet du det?”
Vanessas lepper åpnet seg.
“Jeg antok det.”
“Du visste at det var en trapp før jeg i det hele tatt åpnet panelet.”
“Nei, det gjorde jeg ikke.”
“Du kalte det nettopp en trapp.”
Stillhet.
Michael kastet et blikk på Stallone.
Dette var den første virkelige feilen i Vanessas historie.
Stallone fortsatte nedstigningen.
Støv dekket trappene.
Bortsett fra der noen hadde gått.
Små skoavtrykk dukket stadig opp.
Halvveis der fant han noe som satt fast mot en spiker.
Et stykke blekt blått stoff.
Nederst var det et annet trepanel.
Stallone tvang den opp.
De gikk inn i en lagerkorridor under vestsiden av herskapshuset.
Gamle møbler ble plassert under lakenene.
Juledekorasjoner fylte trekasser.
Korridoren endte nær det nedlagte servicekjøkkenet.
Ingenting har endret seg.
« Emily ? » appela Stallone.
Ingen svar.
Michael åpnet den ene døren etter den andre.
Tomt.
Tomt.
Tomt.
De ankom deretter et lite rom nær det gamle vaskerommet.
Døren var ulåst.
Inne var det en sammenleggbar seng.
Et teppe.
En plastkopp.
Flere uåpnede juicekartonger.
Og blyanter.
Stallone holdt pusten et øyeblikk.
Noen hadde vært der.
Nylig.
Michael rørte ved teppet.
“Fortsatt varm.”
Stallone snudde seg mot døren.
Vanessa var borte.
De løp opp trappen.
Frøken Bennett sto ved Lilys side.
“Hvor er Vanessa?”
“Hun sa hun måtte på do.”
Stallone a juré.
Michael gikk bort til sikkerhetsskjermene foran.
Hingst til suivi.
Et kamera filmet Vanessa mens hun krysset bakgården.
Et annet bilde viste henne forsvinne inn i den uavhengige garasjen.
“Hun løper.”
Michael a pris sa radio.
To sikkerhetsvakter gikk til garasjen.
Men Vanessa dukket opp igjen tretti sekunder senere, tomhendt.
Hun gikk sakte tilbake til huset.
Rolig.
Nesten for rolig.
Da hun kom inn i bankettsalen, ventet Stallone på henne.
“Hvor har du vært?”
“Badet.”
“Badet er i motsatt retning.”
“Jeg trengte luft.”
“Du gikk inn i garasjen.”
Øynene hans flakket.
“Jeg tok med meg vesken min.”
“Uten vesken din?”
Vanessa så på de tomme hendene hans.
Et nytt knekk.
Stallone s’approcha.
“Det er en seng nede.”
Vanessa sa ingenting.
“Et barn sover hos meg.”
“Du vet ikke.”
