— Det er opp til deg, sa Clara lavt. — De som jager ham i kveld, er ikke ferdige. De vet hvem han er. Og de vet hvem du er, uansett hvor mange vafler du steker på den dineren. Du kan prøve å late som om du er en vanlig mann resten av livet, eller du kan gjøre det du gjorde den gangen du stakk av: rømme igjen, eller rydde opp.
Hun snudde seg på hælen og begynte å gå nedover den mørke gaten, uten å vente på svar.
Jeg stod igjen alene på fortauet.
Baksetet på bilen knirket svakt da sønnen min pustet tungt i mørket. I lommen vibrerte telefonen – det var en kort melding fra kona mi: «Kommer du hjem, eller har du funnet ut at du ikke hører hjemme der heller?»
Jeg så på skjermen, slo den av, og puttet telefonen tilbake i lommen. Så åpnet jeg bildøren, satte meg bak rattet, og startet motoren.
Vindusviskerne feide over den støvete ruta, og for første gang på femten år visste jeg nøyaktig hvor jeg skulle kjøre. Ikke hjem til dineren. Ikke tilbake til den trygge, falske roen. Men inn i det mørket jeg trodde jeg hadde lagt bak meg for godt, for å beskytte det eneste som var igjen av mitt eget blod.
