“Da kan du hjelpe meg å kjenne det.”

Han så utmattet ut.

“Jeg vet ikke hvordan.”

Og det var da jeg forsto det virkelige problemet.

Vi kranglet ikke lenger om et fotografi.

Vi kranglet om hvorvidt kjærlighet skulle være synlig eller beskyttet.

Og vi var begge livredde for at kompromisser ville bety å miste noe viktig.

DEL 5: DAGEN JEG SLUTTET Å SPØRRE

Den neste måneden sluttet jeg å nevne Instagram.

Ingen hint.

Ingen diskusjoner.

Ingen forespørsler om bilder.

Først virket Ethan lettet.

Vi gikk tilbake til middager, helgefilmer og rolige morgener sammen.

Men noe hadde forandret seg inni meg.

Hver gang vi tok bilder, sluttet jeg å be om et bilde med oss begge.

Hver gang vi besøkte et vakkert sted, tok jeg bilder av landskapet.

Og hver gang noen spurte hvorfor kjæresten min aldri dukket opp på nettet, svarte jeg bare: «Han foretrekker privatliv.»

Jeg sluttet å forsvare det.

Jeg sluttet å forklare det.

Viktigst av alt, jeg sluttet å late som om det ikke gjorde vondt.

En lørdag var vi på forlovelsesfesten til lillesøsteren min.

Lokalet var fylt med blomster, musikk og slektninger som tok bilder.

Søsteren min og hennes forlovede poserte under en bue av hvite roser.

Deres lykke var høylytt, rotete og umulig å skjule.

På et tidspunkt ropte moren min på Ethan og meg.

“Kom hit, dere to. La meg ta et bilde.”

Vi sto sammen.

Ethan la armen rundt livet mitt.

Moren min smilte.

“Vakkert. Kan jeg legge dette ut på Facebook sammen med familiebildene?”

Før Ethan rakk å svare, snakket jeg.

“Vær så snill, ikke gjør det, mamma.”

Hun så overrasket ut.

“Å. Greit.”

Ethan snudde seg mot meg.

Jeg smilte høflig og gikk bort.

Senere, mens alle danset, fant han meg stående alene på balkongen.

“Hvorfor sa du nei?”

Jeg så på ham.

“Fordi jeg vet hvor mye du hater det.”

“Du kunne spurt meg.”

“Jeg vet allerede svaret ditt.”

Han lente seg mot rekkverket.

“Er du sint på meg?”

“Nei.”

“Så hva er galt?”

Jeg så lysene glitre over hele byen.

“Jeg er sliten, Ethan.”

“Lei av hva?”

“Føler at jeg må velge mellom å respektere grensene dine og respektere mine egne følelser.”

Han så ned.

“Jeg ba deg aldri slutte å ta bilder.”

“Nei. Men du fikk hvert bilde til å føles som et problem.”

Han åpnet munnen, men lukket den.

Jeg fortsatte.

“Jeg forstår hvorfor sosiale medier skremmer deg. Det gjør jeg virkelig. Men jeg kan ikke bruke resten av livet på å bevise at jeg er annerledes enn noen som har såret deg.”

Øynene hans ble våte.

“Slår du opp med meg?”

“Jeg vil ikke.”

“Hva vil du da?”

Jeg tok et skjelvende pust.

“Jeg vil at vi skal finne en måte hvor ingen av oss føler oss visket ut.”

Han rakte ut hånden etter meg.

Denne gangen tok jeg det ikke med en gang.

“Jeg elsker deg,” sa jeg. “Men kjærlighet skal ikke få én person til å forsvinne så den andre kan føle seg trygg.”

For første gang protesterte ikke Ethan.

Han nikket bare.

Og på en eller annen måte føltes stillheten mer håpefull enn noe løfte han hadde gitt før.

DEL 6: KJÆRLIGHET UTEN Å GJEMME SEG

To uker senere ba Ethan meg møte ham på den lille italienske restauranten hvor krangelen vår hadde startet.

De samme lysene flakket på bordene.

Den samme myke musikken spilte over hodet.

Men denne gangen tok ingen av oss opp Instagram.

Vi bestilte middag.

Vi snakket om jobb, søsterens bryllupsplaner, og en forferdelig film vi hadde sett kvelden før.

En stund var vi bare oss selv igjen.

Så la Ethan telefonen på bordet.

“Jeg har tenkt på det du sa.”

Jeg så opp.

“Jeg begynte å gå til en terapeut,” fortsatte han. “Jeg innså at jeg har oppført meg som om det å holde forholdet vårt usynlig på en eller annen måte ville hindre noen i å skade oss.”

Jeg lyttet nøye.

“Men å skjule noe garanterer ikke at det forblir trygt. Og å be deg bære frykten min var ikke rettferdig.”

Halsen min strammet seg.

“Ethan…”

Han ristet forsiktig på hodet.

“Jeg er ikke plutselig komfortabel med å dele alle deler av livet mitt på nettet. Det kan hende jeg aldri blir det. Men jeg vil ikke at frykten min skal få deg til å tvile på din plass i livet mitt.”

Han åpnet galleriet sitt.

På skjermen var vårt jubileumsbilde.

Den jeg hadde ønsket å poste.

Den som startet alt.

“Jeg elsker fortsatt dette bildet,” sa han.

Jeg smilte gjennom tårene.

“Jeg også.”

Han trakk pusten.

“Jeg ville vært komfortabel med å dele det med venner og familie. Kanskje ikke med alle fremmede på internett. Kan vi starte der?”

Jeg studerte ansiktet hans.

Han gjorde ikke en stor romantisk gest for å avslutte en krangel.